Hopp til innhold

Regresjon – god tur hjem

Regresjon kan være nyttig for å forløse og belyse indre sperrer og spenninger. Det er ikke nyttig å bruke regresjon alltid, men enkelte ganger er det det. Jeg vil ikke anbefale at pasienter gjør det bare for at det er interessant, men heller gjøre det når man ønsker å løse opp i noe som aner tilhører fortiden. Det fungerer også best da.

I det senere har jeg fått noen spørsmål om regresjon og også blitt gjort oppmerksom på meninger til enkelte. Det har motivert meg til å skrive noen ord. Regresjon kan enklest beskrives som å gjenoppleve følelser i situasjon fortiden.

På den ene siden kan man si at dette er noe vi gjør hele tiden. Når vi er sammen med andre prater vi om fortiden og kommuniserer følelsene vi opplevde med hverandre. Eller enda enklere, regresjon er også å spørre hva noen spiste til frokost. Når vi er alene kan vi også kjenne på følelsene vi hadde når vi tenker tilbake på en hendelse.

På den andre siden blir det et avansert verktøy når hypnoterapeuten veileder pasienten i transe tilbake til en slik hendelse, med det formål om å forløse indre spenninger.

Så, på den ene siden er regresjon noe naturlig, noe som vi gjør hele tiden. På den andre siden er det en avansert terapiform.

Regresjon, gjort på den riktige måten, tar utgangspunkt i en følelse som pasienten har kommunisert til terapeuten. Terapeuten legger til rette for at denne følelsen veileder pasienten tilbake i tid, til en hendelse som vil være nyttig for å forløse den aktuelle indre spenningen. Som regel går pasienten tilbake til barndommen. Ikke så rart kanskje, for det er her de fleste mønstre skapes. Gjort riktig på denne måten blir regresjon en god tur hjem, hjem til ditt eget ubevisste sinn, med mulighet for å gjøre noe med årsaken til mønstre du ønsker å endre.

Pasienten blir ofte overrasket over hvor virkelige følelsene er når man på denne måten går tilbake i transe. Det er derfor viktig å forklare pasienten på forhånd at følelsene vil oppleves veldig virkelig - like virkelige som når du ser en film på kino som engasjerer deg. Underforstått, du vil kjenne det, men du vil også vite at det ikke er virkelig.

Det er viktig å forstå at det ikke er nødvendig å gå tilbake til bare problematiske hendelser. Mange vil velge å gå tilbake til positive hendelser. Jeg har ofte opplevd at pasientens ubevisste sinn styrer nettopp mot en slik hendelse for å styrke pasientens selvtillit og selvfølelse, med meg mest som et sannhetsvitne.

Men det kan også være at pasientens ubevisste sinn styrer mot en tidligere hendelse som ikke var så positiv, for å finne om forløsning. Når man går tilbake til slike hendelser er det viktig at terapeuten har erfaring og er oppmerksom. En hendelse som ikke er så positiv vil være en utfordring for pasienten. Det er derfor viktig at terapeuten veileder på en god måte og er klar til å bringe inn ytterligere assistanse hvis pasienten skulle trenge hjelp.

God veiledning er som regel å la situasjonen være så åpen som mulig. Dette gjøres best ved å foreslå at pasienten beskriver og hva som skjer. Hvis der er aktuelt å sette opp en dialog tar man den personen pasienten skal ha ut av situasjonen og setter opp en gestaltdialog. Dette gjør det klart for pasient at vi nå er ute av situasjonen og gjør terapi.

Ytterligere assistanse vil som regel være pasientens voksne selv. Når pasienten har sitt vokse selv med på laget blir hun mye tryggere og kan lettere konfrontere en annen voksen person.

Det kan imidlertid godt være at pasienten får kraftige følelsesmessige utbrudd og at dette er til det bedre, til og med ønskelig og nødvendig. Det kan godt komme gråt eller raseriutbrudd uten at det er behov for assistanse. Så det er viktig å forstå når det er behov for det. Hvis pasienten ikke får nødvendig assistanse vil hun gå ut av transe. Da må man diskutere og bearbeide situasjonen og eventuelt gå tilbake hvis pasienten ønsker.

Så, litt om farer. Hvis man ikke vet hva man holder på med er det mulig å skape nye traumer og falske minner. Med traume menes her en terapisituasjon som i seg selv blir et traume. Falske minner vil være å forsøke å endre på en opplevde situasjon slik at personen i den for eksempel ikke var slemme, eller noe lignende. Det er selvfølgelig ikke en god ide.

Men det er verdt å understreke at våre minner ikke er fast informasjon som er lagret i vår hukommelse. Det er heller informasjon som gjenskapes. Ofte vil suksessfull terapi innebære av vi gjenskaper minner på en annen måte, i et annet lys. Det kan for eksempel være at vi forstår vår del i en situasjon og tar ansvar for den, eller at vi plasserer ansvar hos de som skal ha det, kanskje noen som skulle tatt ansvar den gangen. Slik sett blir også minner endret, i form av "det er ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det" dvs. at vi får et mer positivt syn på fortiden.

Til slutt vil jeg si litt om tidligere liv. Jeg har selv et buddhistisk livssyn, og mener at gjenfødelse er god og funksjonell metafysikk. Men jeg er mer opptatt av her og nå, i dette liv. Jeg har ikke selv opplevd å huske tidligere liv. Men jeg er klar over at enkelte opplever stor nytte av å gjøre regresjon til tidligere liv. Jeg har full tillit til dette så lenge prosessen er positiv, men det er viktig å bena på jorda i dette liv, hvor vi lever her og nå.

Legg igjen en kommentar