Virushue!

Har nettopp lest i A-magasinet om psykolog Hanne H. Brorson som snakker om tankevirus som man kan knipse bort med vitaminer. Det er betryggende å lese anmeldelse av Per Vaglum i Tidsskrift for den norske legemiddelforening. Han er skeptisk. Det er jeg også.

På en måte kan jeg forstå at det gir mer mening å definere om «mentaliseringsevne» til «tankeleservirus» når vi i tillegg blir forklart at det betyr det at vi tror at alle tenker på oss hele tiden. Og jeg kan skjønne at det kan fenge med å tenke på ting som datavirus alá Matrix-filmen.

Andre tidligere måter å kommunisere dette på er å spørre pasienten hvem hun eller han vil skal være på scenen? Og hvem skal være i salen? Kanskje pasienten kan være på scenen og de som ikke har noe å gjøre i salen kan gå ut? Eller hvis det er slik at alle tenker at alle tenker på seg, hva er det egentlig da som skjer? Noter hvordan dette i større grad transformerer situasjonen, heller enn å knipse bort det som er uønsket. Jeg nevner disse tingene for å illustrere den transformerende funksjonen i hypnoterapi.

Jeg er enig med Vaglum at det virker litt dumt å bekjempe virus med vitaminer. Man behøver ikke være medisinsk personell for å forstå at det ikke fungerer. Dessuten, har vi ikke nok virus om vi ikke også skal begynne å få tankevirus. Som Vaglum sier, hvis mennesker med hang til tvangstanker leser dette, og får det for seg at viruset har gått fra kroppen og inn i tankene. Ja, da blir det verre.

Og det bringer meg til en historie min mor fortalte meg. Da hun var omtrent fem år ble hun tatt med av sin mor til en av disse den gang kloke koner som fortalte min mor meg at det vokste et tre i magen hennes. Hun ble vettskremt. Hva ville skje med henne når dette treet vokste? Jeg er sikker på at dette er en av årsakene jeg har blitt flasket opp med en klokketro på realfag og vitenskap. Kanskje litt i det meste laget, selv om jeg nok ikke har tatt altfor mye skade.