Hopp til innhold

Regresjon i sjamankunst og buddhisme

Det er en god ide å trene i andre disipliner. Jeg er interessert i buddhisme og sjamanisme. Kanskje ikke så mye fordi jeg interesserer meg for det okkulte og fremmede, men heller fordi jeg interesserer meg for religioner som er mer knyttet til jorden og menneskene på den. Men ikke for det, jeg har interessert meg for kristendom også, om ikke akkurat for øyeblikket.

Fordelen med å interessere seg for andre disipliner er at man får mulighet til å gjenkjenne teknikker og dermed også lære dem bedre.

Innenfor sjamankunst kommer man i kontakt med auraen til en person. Hvis begrepet "aura" virker fremmed går det an å tenke på det som den indre opplevelsen vi får når vi åpner oss selv opp for vår ubevisste reaksjon på en annen persons mikrobevegelser og energi. Ellers bruker vi jo også begrepet aura på folkemunne - "hun har en flott aura av selvtillit og kreativitet".

Men tilbake til sjamankunst. For å få kontakt med auraen plasserer man seg noen meter fra vedkommende og nærmer seg oppmerksomt. Man kjenner snart hvordan dette påvirker en. Når kan kommer helt inntil personen, fører man hendene over hun eller han. Man spør så personen om hun kjenner på en følelse i kroppen. Det vil man som gjerne, for det er et følelsesladet øyeblikk. Og så spør man om personen kan la følelsen styre en tilbake til en opplevelse som har med den å gjøre. Det er dette som er regresjonen. Det er meget enkelte. Man kan assistere personen ved å be hun legge merke til former, farger, lyder og om det er andre til stede etc. Det er naturligvis viktig å ikke legge ord i munnen på henne. Deretter ber man vedkommende om å komme tilbake og man lukker opplevelsen ved å føre hendene over hodet, som om man knyter igjen en sekk. Det er for å skape en avslutning.

I buddhisme er man ofte mest opptatt av her og nå. Buddhisme ble til i en hinduistisk kultur hvor gjenfødelse er en del av den metafysiske forståelsen. Men utover metafysikken bruker buddhisme egentlig lite tid på gjenfødelse som fenomen. Det er litt som at kristne ikke bare prater om å komme til himmelen. Innenfor buddhisme er gjenfødelse ikke annet enn årsak og virkning. Meditasjon på årsak og virkning er derfor en form for regresjon, man går tilbake for å studere årsaken, som igjen er en virkning for en annen årsak. Eller det kan være friere opplevelser av tanker og forestillinger. Det bør også nevnes at i den absolutte sannhet blir årsak og virkning ikke annet enn forestillinger, slik at de på en måte ikke blir så relevante. Det er når man får kontakt med sinnets sanne natur.

Legg igjen en kommentar