Hopp til innhold

Tilgivelse

Om meg selv. Og min far. En trommereise.

(For meg er en trommereise en visualisering i transe hvor man kommunisere med symbolske dyrefigurer, som representasjoner av psyken, for å oppnå indre forståelse og forløsning. En slags egenprodusert psykodramatisk eventyrfortelling, altså. Det er en fordel å ha et stabilt og kreativt sinn for å holde på med dette.)

Jeg svømte med kraftige tak ut mot midten av vannet. Der fulgte jeg malstrømmen nedover. Jeg hang meg på skilpadden som svømte videre nedover og vi kom ut i et landskap med en liten hvit kirke like ved vannet. Jeg hadde vært på vei hit i tidligere reiser, men alltid dratt videre. Det var et klokketårn på kirken. Ved siden av kirken var det en grav. Jeg forstod at det var en person i graven og det var også noe ved siden av den.

Jeg kjente på en frykt for at det var min egen grav. Jeg forsøkte å tyde det som stod på korset. Det var noe med T. Jeg så opp på klokketårnet og fløy med ørnen opp og av gårde. Vi fløy høyt. Jeg kunne se et vulkanutbrudd langt nede.

Etter en stund innså jeg at jeg måtte tilbake og fulgte kråken. Vi landet ved graven. Jeg spurte kråken om det var meg. "Nei," svarte den. "Hvem er det," sa jeg. "Det er din far," sa kråken. En sitrende følelse spredde seg gjennom hele kroppen min. En prest kom så ut fra kirken og gikk bort til graven og velsignet den. Deretter gikk han bort.

Jeg gravde i den lille haugen som lå ved siden av graven og fant en grensaks. Jeg klipte bena og nebbet av kråken og la kroppen i den lille gropen ved siden av. Kråken la fem egg og det vokste opp fem trær. Trærne dannet en lund over graven.

Det var en åpning mellom grenene, som en inngang. Under trærne gikk det 10 trinn nedover. Deretter beveget jeg meg mellom noe som virket å være ekle vesener, men jeg brydde meg ikke og fortsatte bare framover. Jeg følte meg sterk. Stien ble smalere, til slutt så smal at den forsvant.

Da tok jeg form av en fugl som fløy over på den andre siden, hvor stien fortsatte innover inn i et rom, og jeg forstod at jeg var på vei innover i en livmor. Deretter utviklet barnet seg til det ble født. Jeg kom ut og kunne se min mor og min far, men jeg kjente dem ikke.

Jeg følte at jeg ikke var ferdig med graven og gikk tilbake. Jeg bad kråken om unnskyldning for å ha kappet bena og nebbet av den. Den sa det var greit. Jeg skjønte det på en måte selv. Jeg forsøkte å tyde hva som stod på korset. Det stod Trettitre. Jeg visste ikke hva det betydde. Jeg spurte hva betyr alt dette. Svaret kom som "Tilgivelse" og i det samme kjente jeg på en tilgivelse som gikk begge veier, til min far og til meg selv.

Den hvite reinen med de store mørke øynene dukket opp og vi reiste nordover. Vi så utover en snøkledd vidde. Jeg spurte reinen hva dette var. Den sa, "Det er ditt". Jeg rullet nedover snøen og kjente på en gledefølelse. Skilpadden dukket opp og skled nedover på skallet. Haien kom og slukte skilpadden hel. Bildet med skilpadden som svømte utover mot solnedgangen med kråken på ryggen, ved siden av haien og delfinen, under blekkspruten, dukket opp.

Tilbake på den snøkledde vidda ble jeg oppmerksom på en snømus under snøen. Den så på meg og forsvant inn i ermet på jakken min. Deretter ble hele snødekket til snømus som gikk inn i kroppen min. Det kilte og jeg følte meg sterk og levende. Til slutt gikk en snømus inn i pannen min. Snøen var smeltet og det var vår.

Legg igjen en kommentar