Hopp til innhold

Min egen vei til et sunnere liv

Jeg deler min historie med mat, dietter og trening, og veien til et sunt liv, slik det har vært for meg. Det er ikke sikkert din historie er akkurat lik min, men det kan også hende at du vil kjenne deg igjen.

Dette er min historie om mat, følelser og røyk. Dette er mer en beskrivelse av det indre, følelser og tanker, heller enn de ytre tingene. Jeg håper den kan være nyttig for deg som ønsker å redusere vekten eller bli røykfri.

I min barndom husker jeg at min far sa at han ikke var fornøyd før han hadde spist så mye at han lå på sofaen å kjente smerte i magen. Jeg antar at han sprengte sultskalaen. Hvis det skulle være fest, så skulle det bugne av mat. Han ble svært overvektig og hadde store problemer med ryggen. Enkelte dager kunne han ikke gå i det hele tatt, men måtte kles på liggende. I dag forstår jeg at det var en medvirkende årsak til at han valgte å ta sitt eget liv. Måtte han hvile i fred.

Jeg kopierte min far ved å spise svært mye is, spaghetti, risgrøt og vafler. En gang kastet jeg opp riskrem bak huset for å så spise mer. Mest for å forsøke hvordan det var. Da var jeg 10 år. Heldigvis kopierte jeg også hans tidligere treningsiver som barn.

På slutten av tenårene hadde jeg sluttet å trene og var i dårlig form. Jeg bestemte meg for å begynne å trene og leve sunt. Det var en ny giv med nytt land og nye studier. Det ble hard trening og hard diett. Jeg husker at en venn stilte spørsmålstegn ved min harde diett. Jeg kjøpte brett med Cola Light av gangen og drakk et par bokser før jeg skulle spise. Selv om dette selvfølgelig er en dårlig ide, så fungerte det da på et vis. Jeg gikk ned flere kilo. Når dietten sprakk, dyttet jeg i meg mye søtsaker. Da angret jeg, kjente på irrasjonell skam, og kastet det hele opp igjen. Heldigvis utviklet det seg ikke til kronisk bulimi.

Jeg var en del plaget av hodepine når jeg trente og det førte til at jeg etterhvert sluttet å trene. I dag er det lett å forstå at det jeg skulle gjort var å bare trene mindre. Men dengang var det enten på eller av. Kostholdet gled etterhvert ut og det ble mye hamburgere, chips og annen gatekjøkkenmat.

Seks, syv år senere, på begynnelsen av 90-tallet ble jeg oppmerksom på at jeg var i svært dårlig form. Jeg hadde også flere kilo for mye. Jeg kjørte alltid bil dit jeg skulle. Selv om jeg hadde vært i brukbar form som ung, var det nå over 10 år siden jeg hadde trent. Studier og jobb hadde blitt prioritert foran egen helse. Jeg har alltid vært glad i mat, og som regel spiste jeg for mye. Når jeg spiste var det vanskelig å stoppe. Jeg visste liksom ikke når jeg skulle slutte å spise, annet enn å spise opp alt. Det hadde også noe å gjøre med å "spise opp maten din". Jeg tenkte ofte på mat. Jeg led også pga. mye sure oppstøt, som følge av en enda ikke diagnostisert reflux.

Vi fikk en datter i 1993 og jeg merket at jeg var egentlig for sliten til å leke med henne etter jobben. Refluxen gjorde meg også kvalm og svimmel. På en spasertur med min mor ble det klart at hun var i bedre form enn meg. Jeg ble andpusten i en slak oppoverbakke. Jeg led også av muskelbetennelser i ryggen, som følge av manglende trening, dårlig sittestilling og en enda ikke diagnostisert skoliose (skjevhet i ryggsøylen).

I 1996 flyttet vi til Trondheim fordi jeg hadde begynt å studere på nytt. Jeg hadde fått medisiner for refluxen og var begynt å trene. Jeg husker fremdeles smerten i lårene etter den første økten.

Jeg hadde mye halsbetennelse og bestemte meg for å slutte å røyke. Det gikk for så vidt greit å slutte, problemet var bare at jeg begynte igjen. I denne perioden begynte jeg også med yoga og meditasjon. Meditasjonen hjalp meg til å forstå hvordan sinnet mitt fungerte. Etter at jeg hadde vært røykfri en stund fikk jeg de sprøeste tanker om hvorfor jeg skulle ta meg en røyk. Så jeg sluttet og begynte og sluttet igjen. Etter flere måneder på denne måten innså jeg at jeg ganske enkelt ikke bare kunne ta én røyk uten å begynne igjen og siden det har jeg vært helt røykfri. Oppmerksomheten om mine egne tankeprosesser gjorde at at jeg etter hvert så meg selv som som adskilt fra tanker om røyk som kunne dukke opp, og det var ikke lenger så lett å handle på dem. Jeg er virkelig glad for å være røykfri i dag. Det er jo så farlig for helsen. Jeg begynte å røyke i sjetteklasse på barneskolen.

Samtidig begynte jeg å gjøre frivillig arbeid. Dette gav meg mye av det jeg tidligere hadde søkt i personlige prestasjoner. Etterhvert utviklet dette seg til å drive personlig veiledning for andre mennesker.

Samme året flyttet vi fra hverandre og tok ut skilsmisse. Det var en vanskelig tid og det gikk dårlig med treningen. I 1998 tok jeg opp igjen treningen igjen, men når jeg nå ser meg tilbake, så trente jeg ikke nok, kanskje en eller to timer i uka. Jeg trente heller ikke så jeg ble ordentlig sliten.

Jeg hadde ofte dårlig samvittighet for at jeg spiste for mye og følte ubehag ved å ha for mange kilo og i 2000 bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Jeg satt meg selv på en diett som bestod hovedsakelig av grønnsaker. Min samboer protesterte mot å spise den samme dietten. Den harde dietten resulterte i at jeg gikk ned en del kilo. Men jeg sluttet å trene regelmessig, selv om jeg gikk turer og gjerne tok en oppoverbakke, og kiloene gikk etterhvert på igjen.

Jobben og andre interesser tok igjen overhånd og det ble mye stillesitting. I 2005 fikk jeg diagnostisert skoliosen, fikk oppfølging av den og begynte jeg å trene på et helsestudio på en ordentlig måte dvs. at jeg trener tre ganger i uka slik at jeg blir svett og sliten.

På en reise i Østen i 2007 ble jeg syk i flere uker og mistet mange kilo. Det var litt dumt, men etter at jeg ble frisk ble jeg også klar over at det var slik jeg ønsket å være. Slank. Da jeg kom tilbake begynte jeg å fokusere mer på å ha et balansert kosthold. Jeg begynte å finne gode alternativer på godteri, som litt mørk sjokolade og nøtter. Jeg begynte også å legge mer merke til når jeg var mett og unngå å overspise. Jeg begynte å komme i kontakt med metthetsfølelsen.

I dag har jeg god kontroll på vekten og matinntaket. Men det krever at jeg er påpasselig med hva jeg spiser og at jeg er villig til å komme meg over den første dørstokkmila for å gå på trening. Det er viktig for meg å akseptere at mat er noe jeg kanskje alltid vil ha et utfordrende forhold til. Ved å være oppmerksom på min tendens til å overspise får jeg også frihet fra å hele tiden tenke på mat.

Jeg ønsker å være i best mulig form etterhvert som jeg blir eldre. Jeg trives også mye bedre når jeg føler meg sprek. Det er deilig at buksa ikke lenger glir ned foran magen. Jeg setter pris på å gå opp en bakke i rask gange.

Det hender at trening også gir skader, men jeg fortsetter å trene på de måtene jeg kan. For noen år siden fikk jeg en betennelse i albuene som satt i i flere måneder. Men jeg fortsatte allikevel å trene ben, mage og rygg. Det er jeg stolt av. Tidligere har jeg hatt en tendens til å gi meg når jeg opplevde problemer som vanskeliggjorde treningen, som for eksempel hodepinen jeg fortalte om.

Legg igjen en kommentar