Hopp til innhold

Fra Forelder-Barnkrangel til Voksen-kreativitet

I et velfungerende følelsesliv balanseres våre forskjellige interesser for moral og lek av den voksne delen av oss. Poenget er ikke å redusere de forskjellige interessene, heller å utvikle evnen til å kanalisere energien i dem på en kreativ måte.

Når vi er små definerer vi oss selv ut i fra våre relasjoner. Hvis noen for eksempel hadde spurt meg da jeg var tre, "Hvem er du?", så hadde jeg kanskje svart, "Jeg er gutten til mamma". For når vi er små definerer oss selv ut i fra hvordan våre ytre relasjoner beskriver oss og resten av verden. Det er dette som danner vår oppfatning av rett og galt.

DSC_7565Etter hvert som vi vokser til overføres disse ytre forestillingene til det indre og det blir vår indre moral og verdisystem. Dette er vår indre Forelder. Vi kan si dette i hovedsak er prosesser som har med intelligens å gjøre. Som å sammenligne, systematisere, vurdere osv.

Men det er også en del av oss som ikke forholder seg til om ting er rett eller galt, men til følelser og opplevelser. Som ønsker å kjenne på frihet og glede og være intuitiv, kreativ og spontan. Dette er Barnet i oss.

Og så er det en del til, den Voksne delen av oss, som hele tiden forsøker å balansere interessene til Forelder og Barn, følge regler og normer eller våre indre innskytelser og behov. Voksendelen har å gjøre med sosial intelligens, med EQ, med å forstå egne og andre menneskers behov og følelser i en helhet.

Hvis det ikke eksisterer en velutviklet Voksen som kan integrerer Barnets og Forelders interesser oppstår det konflikt. All ubalanse i sinnet kan sies å være forårsaket av uforløste konflikter mellom slike prosessene. Slike konflikter fører til at det oppstår et gap mellom forskjellige prosesser i oss, de forskjellige delene av oss kommuniserer ikke og vi er på god vei inn i psykiatrien. Men det er ikke dit vi skal.

Det vi ønsker er å utvikle vår Voksendel, slik at vi kan balansere våre indre interesser på en hensiktsmessig måte. Dette betyr ikke at vi ikke skal ha slike konflikter og motstridene interesser. Det skal vi. For disse gir også den energi som er nødvendig for at livet skal få et kreativt uttrykk. Hvis vi ikke opplever slike konflikter betyr det at det er en del som dominerer fullstendig. Det er lett å forstå at det blir like ille om Barnet regjerer fullstendig alene eller Forelder.

Partsterapi er spesielt egnet til å utvikle Voksendelen i oss nettopp fordi partsterapi formidle følelsesmessig forståelse på tvers av slike indre prosesser. Dette etablerer et fundament som alle deler av oss kan forstå og respektere.

Nå er det ikke slik at delene som kommer fram i partsterapi akkurat er den Voksne, Barnet eller Forelderen. Men den eller de delene som kommer fram vil være hovedsakelig ha et av perspektivene og motivasjonen til disse.

Barn-Voksen-Forelder-modellen er på mange måter lik Freuds modell for det ubevisste. Èn forskjell er at Barnet har mer lek og kreativitet i seg i denne modellen enn Freuds "Id", som er mer opptatt av sex og aggresjon.

Buddhisme har til sammenligning hatt en modell hvor begjær, aggresjon og uvitenhet er den underliggende drivkraft i det vi gjør. Egentlig er det uvitenhet som er problemet. Ikke uvitenhet i form av å ikke vite fakta, men mer som en uutviklet voksendel i modellen over eller i Freuds Ego.

Til slutt, det er viktig å huske på at alt dette er konseptuelle ideer som vi bruker fordi det hjelper oss å sortere tingene, slik at vi kan få innsikt og forståelse for å handle på en bedre måte for oss selv og andre.

Legg igjen en kommentar