Hopp til innhold

Lang, lang rekke

Motet og erfaringen til å tørre å nærme oss et annet menneske én gang til må vi finne i oss selv.

Noen er sammen med den samme personen hele livet. Det er selvfølgelig fint. Jeg føler meg på en måte forpliktet til å si det. Men jeg har også hørt eldre kvinner fortelle at de ville ha godt fra han hvis de hadde hatt mulighet. Dengang var det ofte ikke det.

Jeg skal heller ikke skryte på meg en lang rekke av Don Juanske dimensjoner. Det er langt fra sannheten. Men det har vært noen. Noe kortere og noen enda kortere. Og så noen over flere år. Jeg sier det bare for å si at jeg, som mange andre, har denne gjennomsnittlige erfaringen.

Men jeg tenkte egentlig ikke å diskutere hvordan lage en lang, lang rekke eller moral som sådan. Det jeg hadde tenkt til å si noe om, er det at når vi igjen står alene og har fått samlet oss sånn nogenlunde, så hender det at vi blir redde for å gå inn i et nytt forhold - litt sånn brent barn skyr ilden, det er bedre alene.

For å skape et intimt forhold med et annet menneske er det nødvendig å forplikte seg. Det er nødvendig å vise seg som den man er. Og det er nødvendig å investere følelsesmessig i et annet menneske.

Det er lett og spennende å gjøre denne investeringen i begynnelsen av forholdet. På midten går det stort sett bra også. På slutten er det ikke fullt så lett å vise seg sårbar, når den andre har blitt, ja hva skal vi si, ikke fullt så positiv. Da kan det virke som om investeringen ikke var så smart. Og slik oppfattes det som regel begge veier.

Vi føler mest på det som skjedde oss sist. Når vi ser oss tilbake er det derfor lett å huske på alle de uønskede følelsesmessige svingningene, bevisst og ubevisst. Og det er dette som hindrer oss i å forsøke én gang til.

Det er ikke det at vi ikke vil, selv om det kan være det også. Og da er det jo greit. Men selv om vi vil, så vil vi det uten å være villig til å gjøre den følelsesmessige investeringen. Men det går ikke. Så hva gjør vi da?

Det går jo an å satse på kun rent overfladiske forhold. Jeg syns ikke det er noe galt i det. Men de fleste som har kommet til sjels år og alder vet at dette heller ikke er noe særlig. Nettopp fordi vi ikke gir noe særlig, får vi ikke noe særlig tilbake.

Så la oss si at vi ønsker å etablere et dypt forhold én gang til. Det beste vi kan gjøre er rett og slett å gå igjennom alle de forholdene vi har hatt og finne ut hva vi lærte av disse. Da vil den lange rekka bli en positiv læringsprosess, som vil motivere oss til å ta steget én gang til. Den lange rekka har plutselig blitt en positiv kilde og et fundament for våre nye muligheter i livet til å oppleve en dyp tilknytning til et annet menneske.

Jeg håper det ikke kommer som en overraskelse at jeg anbefaler at denne gjennomgangen gjøres i transe. Det er greit å gjøre det utenfor transe, men når vi gjør det i transe får vi med oss den følelsesmessige læringen. Og disse tingene dreier seg jo nettopp om følelser.

Legg igjen en kommentar