Hopp til innhold

Meditasjon og transe ved sykdom

Sykdom og uheldige omstendigheter kan være en god anledning til å meditere.

Siden jeg har fått meg en kraftig forkjølelse tenkte jeg jeg skulle benytte anledning til å si litt om transe og sykdom. Jeg er ikke spesielt tøff når det gjelder å være syk. Når jeg er syk, så er jeg syk, og prøver ikke å late som noe annet. Mange er mye tøffere enn meg.

For en god stund siden, engang jeg hadde influensa, og da er man jo ganske syk, fikk jeg det for meg at jeg skulle forsøkte å meditere. I begynnelsen ble det mer ubehagelig fordi jeg ble mer oppmerksom på ubehaget. Den fysiske verkingen i kroppen og det mentale ubehaget av flere forstyrrende tanker enn normalt, som følge av feberen.

Så, siden jeg sitter her og er litt tufs akkurat nå, tenkte jeg at jeg skulle forsøke å beskrive min umiddelbare opplevelse av å meditere og gå inn i transe ved sykdom. Så her er noen observasjoner.

Det tar lenger tid å gå inn i transe. Normalt holder det at jeg teller meg selv ned fra 10 og ned til 1. Nå må jeg gjøre det mange ganger.

Jeg kjenner på motstand på å erkjenne hvordan ting faktisk er. Jeg har mer lyst til å flykte. For eksempel lese på Facebook eller spise noe søtt. Disse tingene har jeg for så vidt allerede gjort en del. Jeg er flink til å overbevise meg selv om at is er bra for sår hals, selv om jeg det bare er sukker og fett og jeg vet at virkningen er begrenset.

Så jeg fortsatte, istedenfor å distrahere meg selv, og ganske snart var igjen tilbake til her og nå-opplevelsen under nivået av daglige bekymringer. Pusten begynte å roe seg ned. Og selv om halsen var sår, så gjorde det ikke så mye. Jeg følte at jeg kunne slappe av akkurat her og nå.

Etter meditasjonen la jeg med ned og slappet av en stund. Jeg sovnet og drømte at jeg kjørte motorcross. Dro på hjulet og greier, rett mot dama. He, he. Da jeg våknet noen minutter senere følte jeg meg bedre og mer utvilt.

I det store og hele minner det å meditere ved sykdom litt på å meditere i badstu. Når jeg mediterer i badstu kjenner jeg først på kroppens reaksjon på at det jo er altfor varmt. Det er jo helt unormalt for kroppen å ha det så varmt. Men etter hvert går det greit det også. Men det er greit å gi seg når det føles nok. Siden jeg er livredd for at noen skal tro at jeg er en pingle, skyndter jeg meg å se at det selvfølgelig ikke er noe problem for meg å sitte i en badstu, jeg liker jo det etter treninga, men saken er å lytte til kroppen.

Så dette er mine erfaringer. Kanskje jeg også klarer å meditere hvis jeg skulle være så uheldig å havne i helvetet? OBS alle høyere makter! Kun en teit spøk! Jeg har feber!

Legg igjen en kommentar