Hopp til innhold

Begrave “burde” i fortiden

For å gi slipp på det som har vært må vi akseptere det, i alle dets faser. Men vi må også være villige til å gjøre det som skal til for å gå videre i livet.

Det kan være lett å tenke at vi burde ha gjort endringen før. Vi burde ha sluttet å røyke før. Vi burde ha begynt å spise sunnere før. Vi burde ha unngått å gjøre visse handlinger. For å være ærlig, så tenker jeg akkurat nå at jeg ikke burde ha spist så mye kake. Lite eller stort, alle slike tanker er av det samme. Det er en anger.

Nå er det jo ingenting i veien med å føle anger. Det er en følelse som alt annet, helt greit. Men når vi har erkjent dette for oss selv, så har følelsen ikke lenger noen funksjon. Budskapet er meddelt. Ja, vi burde ikke ha gjort det, eller kanskje det var noe vi skulle ha gjort, men nå tilhører det uansett fortiden. Så vi kan begrave "burde" der det hører hjemme - i fortiden.

Det er litt som Roger Whittaker drev å sang "I don't believe in if anymore". Jeg skjønte ikke egentlig hva han sang om da jeg hørte den som barn, men det er lett å forstå i dag. Det er jo håpløst å tenke at hvis noe bare ikke hadde vært slik eller slik, så ville det vært bra. Men det er jo slik, og det kan jo ikke bli noe annerledes. Vi er nødt til å ta utgangspunkt i det som er.

Slik er det også med opplevde traumer. Jeg vet jo selv hva dette er siden min far tok selvmord for mange år siden. Det er nødvendig å snakke om det - selvfølgelig. Men det er også nødvendig å ta det nødvendige ansvar for å gå videre i prosessen. Det er ikke alltid så lett å vite hva videre er i en slik prosess, men det er helt sikkert at videre ikke er å tenke at "det burde ikke ha skjedd".

Når vi tillater oss å gå igjennom de forskjellige fasene i sorgen vil vi oppleve at ting forandrer seg. Det er ikke slik at vi vil glemme det som har skjedd. Det vil alltid være med oss. Men når vi har vært villige til å gjennomleve fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og akseptering, så vil vi også oppdage vårt eget potensial for kjærlighet. Og vi vil oppdage at vår opplevelse har verdi for andre. All vår villighet til å erkjenne tapet, gi slipp og gå videre bærer da fruktene av å elske oss selv og andre.

Legg igjen en kommentar