Sarakka er en gammel samisk gudinne. I helgen gjorde vi en trommereise med henne som fokus. Her er en skildring av min reise.

Jeg gikk til innsjøen, som åpnet seg og jeg forsvant ned til underverdenen, hvor himmelen var klar og blå og jeg fløy som en hvit due nordover. Duen tok form av en ørn og over Nordpolen stupte den ned gjennom jorden, inn til varmen i jordens innerste. Bildet gikk over til å være et morsliv, kanskje Sarakkas?

Jeg ble født og begynte å gå nedover en lang trapp med 108 trinn. På veien ned var det noen forstyrrelser fra sidene, men jeg enset dem ikke. I bunnen ble trappen møtt av en annen trapp som gikk ned på motsatt side. Det åpnet seg en gang til høyre, og jeg fulgte denne innover mens jeg bar min nakne kvinne på skulderen. Vi kom inn i et rom. Jeg la henne på et steinalter. Det var noen små hvitkledde figurer rundt. Mellom bena hennes sto det en stork. 

Scenen forsvant og den hvite reinen dukket opp. Den så på meg med sitt store sorte øye midt i den hvite pelsen. Jeg begynte å spørre den spørsmål som «Hvordan skal jeg gå videre?», «Bør jeg bekymre meg for hudkreften?» og lignende. Svarene var «Bare fortsett» og «Nei». Det virket som om ingen spørsmål ville lede meg videre. Den sa så, «Bli meg».

Jeg kjente igjen dragningen mot nord, men isteden begynte jeg å gå tilbake i tid. Jeg så meg selv ha min siste telefonsamtale med min far, da jeg slengte på røret og ikke ville snakke med han. Reinens store sorte øye var fullt av medfølelse og klar innsikt. Jeg tilgav meg selv for at jeg ikke ville snakke med han.

Deretter gikk jeg framover i tid. Mot framtiden. Ting som skal skje nå snart og ting som skal skje om en stund. Reinens visdom og medfølelse tok inn det hele.

På veien tilbake ble reinen fulgt av kraftdyrene fra de andre himmelretningene, den oppmerksomme ørnen øst, slangen med de gode følelsene fra syd, den sterke isbjørnen fra vest og den klarsynte reinen fra nord.