Hopp til innhold

Livsveven

Egoet er en positiv ting som hjelper oss til å oppnå det vi ønsker. Det er imidlertid nødvendig å kjenne på frustrasjonen når forandring er nødvendig.

Det finne mange modeller for vår mentale psyke. Freud introduserte id, ego og super-ego. I østlige filosofiske retninger finnes det andre inndelinger. Det er viktig å merke seg at disse er bare modeller. Du har allerede det du trenger for å forstå ditt eget sinn.

Jeg vil her definere ego til å være de vanemønstre som vi etablerer for at vi skal fungere optimalt og føle oss best mulig. Høres ikke det bra ut kanskje?

Mange som driver med åndelig utvikling kan få en litt negativ holdning til egoet. De glemmer imidlertid at det er egoet som får oss opp om morgenen - slik at vi unngår konsekvensene det får å komme for sent, og det hjelper oss å gjennomføre alle rutinene vi må igjennom før vi går ut døren. Hvis vi skulle tenke og planlegge alle disse tingene på nytt hver dag ville jo alt gå i ball.

Når vi gjør det vi pleier å gjøre går det meste av seg selv. Egoet ordner opp, uten at vi behøver å tenke for mye. Men når vi er i nye omgivelser, gjør nye ting eller er på nye steder, må vi tenke ut alt på nytt. Da oppdager vi kanskje at vi gjør ganske mye "feil", nettopp fordi vi må lære de mest effektive måtene å håndtere de nye omgivelsene på.

Over tid danner alle disse automatiske mønstrene en vev som vi kan kalle egoet. Den er svært omfangsrik og kompleks. Denne veven inneholder alle de nyttige mønstre som vi som personer trenger for å fungere optimalt med de ressursene vi har til rådighet. Ved å oppleve nye utfordringer utvikler vi veven med nye mønstre og farger, tilpasset de nye omstendighetene.

Så hva er egentlig problemet? Kan det ikke bare fortsette slik? Nei, det kan ikke det, fordi denne veven kan ikke opprettholde alle mønstrene slik de ble etablerte engang. Gamle mønstre passer kanskje ikke lenger, eller det kan oppstå motsetninger og annet. Da er det nødvendig å reorganisere veven. Det er her vi støter på en utfordringer. For denne veven vil motsette seg endring. Hvis veven på noen måte blir truet, kjenner vi frykt eller sinne, som vi driver oss til å utføre handlinger som bevarer vårt ego.

En annen utfordring er at veven ikke kjenner sin egen begrensning. Den ønsker bare å bli så stor som mulig, gjerne vokse inn i himmelen om den kunne. Ikke noe galt med det, men det leder fort til praktiske problemer.

Så, samtidig som vi setter pris på vår iboende evne til å skape nyttige mønstre for optimal opplevelse med minimalt av ressurser, må vi også være villige til å la veven reorganisere seg og gi slipp på ting som ikke lenger er til vårt beste.

Grunnen til at dette er en utfordring er at det meste av veven er i vårt ubevisste sinn, nødvendigvis for at vi skal slippe å tenke på hvordan vi skal gjøre alle de tingene vi skal gjøre. Vi må derfor være villige til å la det pågå en prosess i vårt indre som reorganisere veven på en hensiktsfull måte. Denne prosessen vil av og til bære preg av frustrasjon og kanskje til og med en følelse av maktesløshet.

Det kan være greit å tenke at vi ikke nødvendigvis trenger den aller største veven i verden. Vi trenger en som består av de mønstre som hjelper oss til å oppnå det vi ønsker. Og en som er håndterlig i form av den reorganiseringsprosessen som må pågå for å bevare en sunn og kraftig livsvev.

 

 

Legg igjen en kommentar