Selv om det går an å sammenligne oss selv med andre på smartere eller dummere måter, så er sammenligning i seg selv ikke akkurat det beste for å få det bedre.

Det er jo helt normalt å sammenligne oss med dem som er rundt oss. Vi ser hva de har, så ser vi hva vi har, og så vurderer vi om vi har det bedre eller dårligere enn dem.

Vi vet selvfølgelig at livet er mye mer enn en materialistisk sammenligning, men allikevel er det naturlig å gjøre det. Vi trenger en referanse for å bedømme vår egen beholdning. Hvis vi skal være ærlige, så holder det jo ikke med hva vi faktisk trenger, vi trenger en annen referanse og er nødt til å se til de som er rundt oss.

Én enkel måte å føle oss mer velstående kan jo da være å ikke bo eller bare være sammen med folk som har mer enn oss selv. Det har jo dessuten den gunstige effekten at vi forstår at mennesker som ikke har så mye også har mye å gi.

En annen måte er å gi bort litt av det vi har. Når vi beviser for oss selv at vi er rike nok til å gi noe bort, så føler vi oss også rikere.

En skikkelig dum måte er å bare sammenligne oss med folk som har mer enn oss, og er tilsynelatende mer vellykkede enn oss. Da blir vi aldri fornøyd med vår egen lott i livet.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å ha mye. Mange har jo det. Og det er fullt mulig å være lykkelig hvis man har mye. Og mange bruker jo rikdommen sin på en prisverdig måte, alá Bill Gates. Men det går ikke an å vite hvordan folk har det bare med å se på det de har.

Det er mer virkningsfullt å se forbi andres velstand og få en forståelse av hvordan de har det som mennesker. Når vi begynner å fokusere på hvordan andre mennesker har det begynner vi samtidig å forstå hvordan vi bør ha det selv for at vi skal få det bra.

Men uansett hva vi sammenligner og med hvem, så kan vår sammenligning aldre være noe annet enn antagelser. Ingen vet hva vi tenker og føler i vårt innerste. Og det vet heller ikke vi om andre. Da blir det ikke lenger så farlig og vi kan kanskje tillate oss å være mer som vi er.