Hopp til innhold

Abstraksjon er fint, men ikke som selvanalyse

Selv om det er fint å kunne lage abstrakte ideer om verden, så pleier det ikke å fungere så bra når vi lager abstrakte ideer om oss selv. Det er bedre om vi forstår oss selv i de konkrete situasjonen vi opplever. Det gir oss større muligheter til å endre på ting og sette oss selv realistiske mål.

DSCF0468_psDet menneskelige sinn har en utmerket evne til å abstrahere ideer og symboler. Bare det å gi et barn et navn er en abstraksjon. Vi knytter et navn til barnet. Det er selvfølgelig praktisk. Dessuten er en dåp en meget hyggelig ting.

Vi formulerer også ideer og modeller for å forklare hvordan verden fungerer. Vitenskap er et eksempel på dette. Det fungerer utmerket, selvfølgelig avhengig av hvordan vi bruker det.

Så det er helt naturlig at vi lager abstrakte forståelser av oss selv og verden. Faktisk er det den eneste muligheten vi har, siden alle ideer om verden og oss selv egentlig er en abstraksjon. Det går imidlertid an å ta dette litt for langt.

Jeg hører av og til folk snakke om sine forutinntatte meninger om seg selv. Da beskriver de seg selv på en abstrakt måte uten å gi noen informasjon, forklarer seg selv som å være slik eller sånn, uten at det gis noen konkret informasjon som forteller hva dette slik eller sånn er.

Det er en fordel om vi skaper oss et realistisk bilde av oss selv og kommuniserer dette til andre. For å gjøre det bør vi inkludere noen konkrete fakta inn i våre beskrivelser. Konkrete fakta kan være en beskrivelse av hva som skjedde, hvordan jeg opplevde det og hva jeg gjorde.

Noen trenger imidlertid å snakke litt om seg selv i generelle vendinger før det blir konkrete, så det er jo helt greit. Vi bør imidlertid huske på at det er i det konkrete vi forstår oss selv og kan sette realistiske mål som vi ønsker å oppnå.