Hopp til innhold

Roy Hunter: Klientfokusert partsterapi

©2007 av C. Roy Hunter, M.S., FAPHP, hypnoselærer. Roys artikler om partsterapi har blitt publisert i mange tidsskrifter, inkludert The Australian Journal of Clinical Hypnotherapy and Hypnosis og for forskjellige hypnose-tidsskrifter rundt om i verden.

Denne artikkelen diskuterer konseptet partsterapi og dens variasjoner (egotilstandsterapi, stemmedialog, delpersonligheter etc.) for å hjelpe klienter å løse indre konflikter. Eksperter har brukt lignende teknikker i mange år, basert på det faktum at vi har forskjellige deler i vår personlighet (også kalt egodeler, deler av selvet, delpersonligheter og andre navn). Den nå avdøde Charles Tebbetts baserte sin partsterapi på Paul Federns arbeid, men utviklet den til en klientfokusert metode, og kombinerte den med dyp hypnose for å hjelpe klienter til å løse indre konflikter. Jeg oppdaterte Tebbetts’ arbeid og forklarer hvorfor klientfokusert terapi skiller seg fra de fleste variasjoner av partsterapi. Min klientfokuserte tilnærming er basert på tanken på at klientens indre sinn kan løse indre konflikter når terapeuten fungerer som en mekler og stiller de riktige spørsmålene.

Introduksjon

Hvor mange mennesker opplever indre konflikter som hindrer dem fra å oppnå viktige mål? Veiledere og hypnoterapeuter bruker ofte velprøvde teknikker for å hjelpe sine klienter forandre uønskede vaner og/eller oppnå ønskede personlige og profesjonelle mål. Allikevel sklir noen klienter tilbake på grunn av sterke indre konflikter.

Et økende antall terapeuter rundt om i verden oppdager nå fordelene med partsterapi og dens variasjoner for å hjelpe klienter overkomme personlige konflikter. Partsterapi (eller en av dens variasjoner) kan ofte hjelpe med å løse indre konflikter selv etter at klienten ikke lenger svarer på mer tradisjonelle teknikker. Den klientfokuserte tilnærmingen benytter klientens egen evne til å løse indre konflikter (Hunter, 2005).

Definisjon av partsterapi

Partsterapi ligner på dens variasjoner i og med at den er basert på konseptet om at vår personlighet består av et antall forskjellige personlighetsdeler, som aspekter av det ubevisste sinnet, hver med sin respektive jobb eller funksjon i det indre sinn. Terapeuten ber disse delene av det ubevisste, som er involvert i klientens indre konflikt, om å komme fram og kommuniserer direkte med disse. Deretter mekler terapeuten for å hjelpe klienten å løse indre konflikter for å oppnå det ønskede resultat.

Den nå avdøde Charles Tebbetts underviste sine måter å anvende partsterapi i 70-årene, selv før han skrev sin bok om hypnoterapi (Tebbetts, 1985), som han kalte Ego Parts. Hans arbeid lignet arbeidet til Watkins og Watkins, kalt egotilstandsterapi; men de refererte til aspekter av personligheten som egotilstander (Watkins & Watkins, 1979).

Det hender at profesjonelle spør meg om Tebbetts baserte sitt arbeid på arbeidet til Watkins og Watkins, og så ganske enkelt gav det et nytt navn; men jeg mener at de gjorde dette parallelt. Min tidligere instruktør gav fortjeneste til den som skulle ha det, både i klasserommet og i sitt skrevne materiale. Tebbetts praktiserte privat sin egen variasjon av Federns arbeid i mange år før han underviste det til andre, når han hadde utviklet partsterapi til en form som effektivt hjelper klienten til å løse indre konflikter. Da jeg tok hans kurs i 1983, fortalte Tebbetts meg personlig at han hadde brukt mange år på å utvikle partsterapi. Jeg har over flere år oppdatert hans arbeid til å bli en enda mer klientfokusert tilnærming enn den Tebbetts praktiserte og underviste. Men før vi definerer «klientfokusert», la oss se på dens variasjoner.

Variasjoner av partsterapi

Terapeuter rundt om i verden har anvendt variasjoner av partsterapi i flere tiår. Jeg vil kort beskrive flere av dem i denne artikkelen, og begynner med min favorittversjon som jeg alt har nevnt over: egotilstandsterapi.

Egotilstandsterapi

Egotilstandsterapi ble utviklet av Dr. John Watkins og Helen Watkins over flere år, og den er fremdeles er fremdeles økende i popularitet blant terapeuter. Watkins skrev om egotilstander i flere publikasjoner og bøker tilbake i 70-årene (Watikins, 1979). Gordon Emmerson tar egotilstandsterapi til et neste nivå med sin ypperlige bok Ego State Therapy (Crown House Publishing, 2003), som nå er påkrevet lesning for mine hypnoterapistudenter.

Emmerson mener at vi bruker fem til femten egotilstander i løpet av en normal uke (Emmerson, 2003), og at vi har flere egotilstander tilgjengelig ved behov. Han bruker også egotilstandsterapi for å oppnå andre terapeutiske gevinster enn bare å løse indre konflikter. Min profesjonelle mening, som jeg har gitt både skriftlig og muntlig, er at Emmersons bok er påkrevet lesning for alle som praktiserer partsterapi eller en av dens variasjoner.

Jeg mener også at enhver kompetent terapeut som benytter egotilstandsterapi slik den praktiseres og presenteres av Watkins og Emmerson vil kunne få en høy suksessrate. Emmerson mener at hypnose gjør egotilstandsterapi mer virkningsfull (Emmerson, 2003), og dette bekrefter metodene til Charles Tebbetts (Tebbetts, 1985). I lys av ovenstående, tror jeg at egotilstandsterapi er et fremragende alternativ til klientfokusert partsterapi.

Stemmedialog

Hal Stone, Ph.D., og Sidra Stone, Ph.D., forsket og fremmet en annen variasjon av partsterapi som kalles stemmedialog. Teknikken deres ble populær blant mange NLP-praktiserende (Neuro-linguistic programming). Klienten spiller rollen til hver del, som kan sammenlignes med gestaltterapi, ved å bytte stol eller posisjon (selv om stolbytte er valgfritt). Terapeuten legger til rette for dialogen og driver den framover. Stones-ene navngav egodelene som selv eller delpersonligheter, og gav navn til de forskjellige andre delpersonlighetene som for eksempel beskytter/kontrollør, behager, perfeksjonist etc. (Stone, 1989). De gir også en interessant diskusjon rundt opprinnelsen til delpersonligheter. Jeg fant personlig deres diskusjon rundt negative selv til å være meget fascinerende, slik som de mulige årsakene til avviste selv, som de også kalte demoniske energier.

Miriam Dyak fremmer arbeidet til Stones-ene (Dyak, 1999). Hun presenterer en spesiell metode for å utføre stemmedialog, med en systematisk veiledning for de som ønsker å praktisere hennes metode. Hun arbeidet nært med Hal og Sidra Stone og tilbyr undervisning og trening.

Min tidligere opplevelse som klient i stemmedialog ligger til grunn for min bekymring om dette. Fraværet av formell induksjon inn i hypnose kan gi enkelte klienter mindre suksess. Med svak eller ingen transetilstand, vil en analytisk person som meg selv motsette seg permanent forandring (Hunter, 2000 & 2005). I 1989 trodde min stemmedialogterapeut at han hadde lykkes i å hjelpe meg med å løse et problem mens jeg beveget meg fra stol til stol; men mangelen på tilstrekkelig transedypde resulterte i at mitt bevisste sinn forstyrret mye av prosessen. Løsningen var bare midlertidig, og varte kortere enn en uke.

Jeg nevner min egen opplevelser i klasserom og kursarbeid; og både studenter og profesjonelle har i løpet av årene på samme måte fortalt om lignende uheldige utfall med å bruke stemmedialog med analytiske klienter. Kanskje deres opplevelser, så vel som mine, kunne ha blitt mer vellykket hvis det ble etablert en dyp transe før man utførte stemmedialog. Allikevel fungerer stemmedialog bra for klienter som lett kan nå det ubevisste uten å oppleve analytisk motstand.

Arbeide med det indre barnet

John Bradshow roste arbeidet til Stones-ene; men han anser selv-ene (eller egodelene) å være utviklingstilstander som forblir intakte. Han navngir dem som baby, smårolling, førskole- og skolebarn, og også tenåring (Bradshaw, 1988). Han legger til rette for gruppeøvelser, og oppfordrer klienter å meditere med sin indre fantasi og elske det indre barnet. Han tar så klienten gjennom alle «utviklingsnivåene» for finne ut om behovet ble møtt i hvert nivå. Bradshaw gir forslag for positiv forandring på hvert nivå, og han får resultater.

Delpersonligheter

Vi kan finne John Rowans konsept om delpersonligheter i det første avsnittet i hans bok om delpersonligheter. I henhold til Rowan har vi alle små mennesker inne i oss, som alle ønsker forskjellige ting (Rowan, 1993). Vi har mer enn et sentrum i oss selv, og våre sinn er delt inn i deler og faser. Rowans bok er til en viss grad analytisk, men er allikevel skrevet for nybegynneren. Jeg fant den lett å lese, fylt med nyttig informasjon for både profesjonelle og nybegynnere. Rowan tilbyr mange øvelser, sammen med spørsmål og svar for å utvikle selv-oppmerksomhet. Jeg likte spesielt hans beskrivelse av utviklingen av partsterapi i kapittel 22 og 23. Dette alene er nok for at en student som er virkelig interessert i partsterapi eller dens variasjoner skulle kjøpe boken.

Andre variasjoner

Nancy J. Napier, en familie- og samlivsterapeut som er kjent i USA, skrev også om sitt arbeide med en variasjon av partsterapi (Napier, 1990). Hun gir eksempler på opprinnelsen til forskjellige deler, kaller dem «beskytter-» og «ressurs-deler»; og hun gir også skript for selvhypnose for å identifisere, rense og hele våre forskjellige deler. Hennes forskning inkluderer mye skrevet materiale som hun bruker for å underbygge sitt arbeid.

Noen terapeuter bruker en variasjon av partsterapi som kalles konferanseromterapi (Quigley, 1999). Selv om det på mange måter er likt partsterapi, bruker de forestillingen om et konferanserom. Min bekymring med bruk av et konferanserom kan uttrykkes i form av et spørsmål: hva om klienten fikk dårlige nyheter om nedrykk eller oppsigelse i et konferanserom? Hvis vi gir klienten dette bildet, tar vi en sjanse; en persons fredfulle sted kan være en annen persons fobi.

Det finnes andre som antar at delpersonligheter er tilknyttede enheter som en terapeut må frigjøre, istedenfor å forstå de som produktive deler som kan integreres eller gis en ny funksjon (Baldwin, 1995). Det er min profesjonelle mening av dette er upassende ledelse, som kan lede til flere mulige konsekvenser som kan gi verre resultat enn falske minner. Jeg har diskutert noen av de potensielle risikoene ved å gjøre en slik antagelse i min bok om partsterapi (Hunter, 2005).

La oss nå gå tilbake til noen av de bedre variasjonene. Kevin Hogan, Ph.D., benytter og underviser en variasjon av partsterapi som er lik den jeg selv underviser (Hogan, 2001). Jack Elias underviser også sin egen variasjon av partsterapi (Elias, 2005) og baserer mye av sitt arbeide på hypnoterapi på en blanding av østlig filosofi og transpersonlig hypnoterapi (Elias, 2006).

Selv om de fleste variasjoner av partsterapi bør være effektive for mange klienter, så virker noen bedre enn andre. Min personlige preferanse er den klientfokuserte tilnærmingen.

Hva gjør klientbasert partsterapi annerledes? 

Den beste måten for meg å definere «klientfokusert» partsterapi er som følger: terapeuten holder seg objektiv, som en mekler som gir klientene kraft til å oppdage sine egne løsninger ved å ganske enkelt stille de riktige spørsmålene. Det er basert på konseptet om at det indre sinn, eller det ubevisste, vil åpenbare de grunnleggende årsakene til en indre konflikt når spørsmål stilles på en objektiv måte; og de forskjellige delene av det indre sinn finner sine egne løsninger når terapeuten stiller de riktige spørsmålene.

Vi kan best oppnå dette i en dyp tilstand av hypnose, som minimerer risiko for analytisk forstyrrelse fra det bevisste sinn (Hunter, 2005). En dyp hypnotisk tilstand legger til rette for effektiv kommunikasjon med hver del, som regel uten analytisk motstand. I tillegg må terapeuten som utfører klientfokusert terapi ikke projisere sin egne filosofiske eller åndelige oppfatninger inn i sesjonen, slik at den i sannhet blir klientens opplevelse.

Foruten å kombinere dyp transe med partsterapi, så er det en annen forskjell mellom min metode og de fleste andre variasjoner ved at jeg unngår å kalle på «beskytteren» eller «kontrolløren» først, og kaller bare på de to delene i konflikten. Å se etter en bestemt del (slik som en «kontroller-del») kan få deler til å komme fram som kan være irrelevante for å løse den indre konflikten. Andre deler kalles på hvis nødvendig, men jeg unngår unødvendige omveier. Jeg unngår også å sette mine egne navn på egodelene. Isteden spør jeg hver del som kommer fram om å gi meg et navn eller en tittel, som ofte gir viktig innsikt om denne delens funksjon (Hunter, 2005).

I tillegg sa Tebbetts at vi skulle behandle hver egodel med respekt, akkurat som om det var en person. Dette hjelper terapeuten å opprettholde et nært forhold med hver del, noe som gjør det lettere å hjelpe delene som er i motsetning å komme til enighet. Emmerson oppmuntret også terapeuten å behandle hver del som om den var en person (Emmerson, 2003), som begrunner det Tebbetts lærte meg i 1983.

Jeg understreker også viktigheten av å unngå upassende ledelse, og oppmuntrer mine klienter til å unngå å dvele ved forutinntatte ideer de kan ha hatt før de går inn i hypnose.. og bare gå med det som kommer fra det indre sinnet. En forutinntatt ide kan påvirke det som kommer opp fra det ubevisste, om disse ideene kommer fra klienten eller terapeuten. Dette er sant om terapeuten anvender en variasjon av partsterapi (Emmerson,m 2003) eller regresjonsterapi (Durbin, 1999). Upassende ledelse kan ofte resultere i falske minner (Sheflin & Shapiro, 1989), som leder både klient og terapeut inn på en gal vei, med mulige dyrbare konsekvenser (Churchill, 2002).

Når er det passende å anvende partsterapi?

Klientfokusert partsterapi er ideelt for klienter hvor to deler av det ubevisste drar dem i forskjellige retninger. For eksempel kan en røyker ha et sterkt følelsesmessig ønske om å slutte for å få mer energi (eller bedre helse), mens en annen del av det ubevisste gir velbehag når det fyres opp en røyk etter måltider (eller andre ganger). Indre konflikter er også vanlige hos mennesker som ønsker å kontrollere vekten. Hvor ofte gir en slanker etter for gatekjøkkenmat?

Et opplagt tegn er at klienten sier: «En del av meg ønsker å bli kvitt denne vekten, mens en annen del ønsker å fortsette å spise gatekjøkkenmat!» Egodelen som ønsker å være attraktiv er i konflikt med det indre barnet (eller en annen egodel) som ønsker å glede seg ved å spise søtsaker og slikt. Partsterapi vil vanligvis åpenbare årsakene, slik at terapeuten kan legge til rette for konfliktløsing gjennom en prosess som ligner på mekling.

Før jeg begynner, vil jeg imidlertid si til min klient: «Vi har ofte på oss forskjellige hatter i forskjellige deler av livet. Vi går inn i jobbmodus på jobben, og tar på oss hatten til den engasjerte arbeideren; men det indre barnet kommer ofte ut for å leke etter at jobben er over. En røyker vil kanskje ha en del av det ubevisste som motiverer personen til å slutte, mens en annen del saboterer alle forsøk…» Denne type forklaring for klienten på forhånd er, etter min profesjonelle oppfatning, essensiell for klienten. Ett minutt med kommunikasjon kan være verdt mange måneder med konfliktløsing, som jeg en gang så hos en kvinnelig klient som trodde at hun hadde multiple personligheter, ganske enkelt fordi en annen terapeut hadde tidligere anvendt en variasjon av partsterapi uten å forklare henne prosessen i forkant.

Ofte er ikke behovet for partsterapi opplagt. Terapeuter som praktiserer fleksibel klientfokusert hypnose lærer å anpasse teknikken til klienten heller enn motsatt, og de bruker ikke automatisk partsterapi på alle. De fleste av mine første sesjoner begynner med at jeg spør klienten om å beskrive sitt ønskede mål. Når det er mulig gir jeg positive forslag, formulert for å hjelpe klienten til å oppnå fordelene av et ønsket mål. Dette er fordi et positivt førsteinntrykk er varig, og gir større sjans for at klienten vil møte fram til sin neste time (Hunter, 2000). Jeg bruker også en sesjon på å lære bort selvhypnose som en metode for å redusere stress. I den tredje eller fjerde sesjonen vil jeg anvende en avansert hypnotisk teknikk som virker å passe for den spesielle klienten. Når det er en opplagt indre konflikt, vil jeg naturlig nok velge partsterapi. Når den passende teknikken ikke er så opplagt, vil jeg bruke fingerrespons-spørsmål før jeg bestemmer meg for hvordan jeg skal gå videre.

Mens mitt hovedmotiv for å anvende partsterapi er å hjelpe klienter løse indre konflikter, så bruker noen lærere og forfattere partsterapi eller variasjoner av dette på andre områder, selv når det ikke er noen opplagt indre konflikt. Emmerson bruker en fengslende «kartlegging» av klientens egotilstander, og kaller opp flere forskjellige deler (Emmerson, 2003). Hans tilnærming er også klientfokusert.

Hvordan anvender vi partsterapi?

Jeg sammenligner partsterapi med mekling. Årsaken til at jeg brukte Hypnosis for Inner Conflict Resolution i tittelen på min bok om partsterapi (Hunter, 2005) er fordi jeg mekler mellom de to delene i konflikt, som jeg kaller konfliktdelen og den motiverende delen. Som nevnt tidligere, spør jeg hver del om å gi meg et navn eller en tittel som jeg kan bruke i prosessen, som jeg kaller 11-trinnsprosessen. Mens mange av mine sesjoner innebærer å bare kalle på to deler, så eksisterer det andre deler, om de gir seg til kjenne eller ikke. Min bok fra Crown House Publishing i 2005 beskriver disse trinnene i detalj. Her er trinnene:

  1. Identifisere delen
  2. Oppnå nær kontakt (komplimentere delen)
  3. Påkalle delen
  4. Takke den for å komme fram
  5. Oppdage dens formål
  6. Påkalle andre deler etter som det er nødvendig
  7. Forhandle og mekle
  8. Spørre deler om å bli enige om en avtale
  9. Bekrefte og oppsummere avtalens innhold
  10. Gi direkte forslag etter som det passer (bare etterat avtalen er gjort, IKKE før).
  11. INTEGRERE delene! (Den formelle partsterapiprosessen er fullført.)

 

Flere kapitler utforsker alle disse elleve trinnene i dybden, sammen med eksempler på skript som hjelper terapeuten på vei. Vanlige sidespor kan inntreffe, som gjør det nødvendig for terapeuten å håndtere det som kommer opp fra det indre sinnet. Jeg diskuterer de vanligste tingene og gir tips for å hjelpe terapeuten finne måter å komme ut av sidesporene.

Denne 11-trinnsprosessen er basert på det jeg lærte fra Tebbetts I 1983, som han gav ut i trykt form (Tebbetts, 1985). Jeg har oppdatert hans metode gjennom mine år med profesjonell erfaring. For eksempel engasjerte Tebbetts seg ofte i det han kalte «den store debatten» med det han kalte den fornærmende delen (som jeg nå kaller konfliktdelen) og han refererte til terapeuten som en dommer (Tebbetts, 1985). Selv om Tebbetts fikk resultater i klasserommet, sett av meg og andre studenter, så er min største oppdatering av hans arbeid å oppmuntre terapeuten til å fungere som en mekler istedenfor en dommer, og unngå å engasjere seg i debatter med noen av delene.

Da jeg fortalte om denne oppdateringen til Tebbetts i 1990, var han enig med mine begrunnelser for oppdateringen; men han gikk bort før han fikk sagt det i skreven form. Han var en pioner og jeg tror at Charles Tebbetts gav et av de dypeste og største bidragene til hypnoterapi i det tjuende århundre.

I tillegg til partsterapiprosessen som er beskrevet over, inneholder sesjonene en forberedelse og en avslutning. I forberedelsen beskriver jeg partsterapi i korthet for klienten, slik at hun eller han vil være komfortabel med prosessen. Forberedelsesfasen inkluderer også en passende induksjon og fordypningsteknikk, og etablerer klientens fredfulle sted. Konklusjonen begynner etter at alle delene er integrerte i trinn 11, hvor jeg gir både direkte og indirekte forslag og bilder for å få klienten til å forestille seg hennes eller hans resultat. Etter klienten kommer ut av hypnose gir jeg en passende oppsummering, og avtaler en ny sesjon hvis dette er nødvendig.

Hvorfor er klientfokusert partsterapi effektiv?

Det er min profesjonelle oppfatning at klientfokusert tilnærming tilfører klienten ressurser, fordi årsakene og løsningen på problemet kommer fra klientens indre sinn, istedenfor fra sinnet til terapeuten. Det indre sinnet virker å inneholde en dyp visdom som ofte overrasker både klienten og terapeuten, fordi det er en del av det indre sinnet som alltid observerer hva som skjer selv i dyp transe (Durbin, 2001; Hilgard, 1994). Terapeuten må ganske enkelt stille de riktige spørsmålene for å få tilgang til denne visdommen.

Noen hypnotiske teknikker, slik som aversjonsterapi, anvender skript og/eller forslag som innebærer å spørre klienten om å oppgi sin makt til noen som vil fortelle dem hva de skal gjøre. De kan til og med motta «trylleformularer» i form av hypnotiske forslag! En person med en sterk opprørstrang kan motsette seg aversjonsforslag, og andre som lykkes kan risikere å miste selvtillit fordi de nå er avhengige av at en annen person legger inn hypnotiske forslag dypt i deres ubevisste sinn.

Det hender partsterapi eller en variasjon anvendes på en terapeutisk måte, hvor terapeuten forteller hver del hva de skal gjøre og debatterer med opprørske deler. Denne type tilnærming er risikofylt. En av mine tidligere studenter lærte denne leksen på den harde måten etter å ha tapt en debatt med en klients opprørske del. Han gav henne to gratissesjoner for å unnskylde seg ovenfor den fornærmede delen, og fikk til slutt hjulpet henne å løse sine indre konflikter.

For mange år siden spurte en psykolog meg om å bruke partsterapi for å hjelpe henne med å løse en indre konflikt. Etter at hun kom ut av hypnose var det første hun sa: «Den løsningen var så enkel, jeg skulle ønske jeg hadde kommet på det selv!» Jeg var rask til å minne henne på at løsningen faktisk hadde kommet fra hennes eget sinn, ikke fra mitt. Hun smilte og var enig, og erkjente verdien av klientbasert partsterapi. Både profesjonelle og studenter erkjenner også verdien av å bruke klientfokusert partsterapi etter å ha tatt mine klasser eller arbeidsseminarer.

En klientfokusert tilnærming gir klienten mer makt, fordi den er basert på troen på at kraften til å forandres ligger i klienten selv. Terapeutens jobb er å forbli objektiv mens han hjelper klientene til å oppdage sin indre kraft, og hjelper dem til å bruke den konstruktivt. Vellykket klientfokusert partsterapi gir større sannsynlighet for varige resultater, og gir ofte en ytterligere gevinst ved at mange klienter får styrket selvtillit. Dette er vinn-vinn.

Om forfatteren:

Roy Hunter, M.S., FAPHP, studerte hypnoterapi under Charles Tebbetts i 1983. Hunter underviste profesjonell hypnoterapi i nærheten av Seattle i mer enn tjue år. Økende reising for å undervise partsterapi på arbeidsseminarer over hele verden resulterte i at han overgav sitt lokale kursopplegg til Ray og Joni Zukowski, som utviklet det til fire deler. Roy er publiserende forfatter av flere bøker om hypnose som roses av profesjonelle i hele verden. Han har også mottatt mange utmerkelser, inkludert utmerkelser fra tre forskjellige organisasjoner for livslang prestasjon i hypnoseprofesjonen. Du kan se Roys mange utmerkelser på  http://www.royhunter.com/hunter.htm

Referanser:

Baldwin, W. 1995. Spirit Releasement Therapy. Terra Alta, WV: Headline Books.

Beahrs, J. 1982. Unity and Multiplicity: Multilevel Consciousness of Self in Hypnosis, Psychiatric Disorder and Mental Health. New York, NY: Brunner-Mazel.

Bradshaw, J. 1988. The Family: A Revolutionary Way of Self‑Discovery. Deerfield Beach, FL: Health Communications.

Churchill, R. 2002. Regression Hypnotherapy: Transcripts of Transformation. Santa Rosa, CA: Transforming Press.

Durbin, P. 1999. Beware of False Memories. URL: http://www.rickross.com/reference/false_memories/fsm24.html (Accessed January 10, 2007).

Durbin, P. 2001. Reference to Hilgard, mentioning Hidden Observer. (Hilgard, E. Divided Consciousness: Multiple Controls in Human Thought and Action. New York, NY: John Wiley & Sons, Inc. 1986 - out of print). URL: http://www.durbinhypnosis.com/hilgard.htm (Accessed January 10, 2007).

Dyak, M. 1999. The Voice Dialogue Facilitator's Handbook. Seattle, WA: L.I.F.E. Energy Press.

Elias, Jack. 2005. Finding True Magic: Transpersonal Hypnotherapy. Five Wisdoms Press. URL: http://www.findingtruemagic.com/hypnotherapy.shtml#01_hypnosis (accessed January 9, 2007).

Emerson, G. 2003. Ego State Therapy. Carmethen UK: Crown House Publishing.

Erskine, R. 2002. Institute for Integrative Psychotherapy, reference to: Federn, P. Ego Psychology and the Psychosis. London: Image Publishers (1953). URL: http://www.integrativetherapy.com/en/articles.php?id=35 (Accessed January 10, 2007).

Hilgard, E. 1994. Hypnosis in the Relief of Pain. Levittown, PA. Brunner/Mazel, Inc.

Hogan, K. Nahum, E.J., Hastings, C.D., LaBay, M.L. and Sumner, H. 2001. The New Hypnotherapy Handbook: Hypnosis and MindBody Healing.  Eagan, MN: Network 3000 Publishing.

Hunter, R. 2000. The Art of Hypnotherapy (2nd Ed.). Dubuque, IA:  Kendall/Hunt Publishing.

Hunter, R. 2005. Hypnosis for Inner Conflict Resolution. Carmethen, UK: Crown House Publishing.

Napier, N. 1990. Recreating Your SELF: Help for Adult Children of Dysfunctional Families. New York, NY: W. W. Norton.

Quigley, D. 2007. Conference Room Therapy (course). URL: http://www.alchemyinstitute.com/course.htm (Accessed January 10, 2007)

Rowan, J. 1993. Discover Your Subpersonalities. London: Routledge.

Scheflin, A, Shapiro, J.L. 1989. Trance on Trial. New York, NY: Guilford Press; Guilford Clinical & Experimental Hypnosis Series.

Stone, H; Stone, S. 1989. Embracing Our Selves. Novato, CA, USA: New World Library.

Tebbetts, C. 1985. Miracles on Demand. Dexter, MI: Thompson Shore (out of print).

Watkins, J, Watkins, H. 1979. The Theory and Practice of Ego State Therapy: a Short-term Therapeutic Approach. New York, NY: Human Sciences Press.

* * * * *

Oversatt til norsk av Aksel Sogstad. Originalen finner du her: http://www.royhunter.com/articles/client_centered_parts_therapy.htm