Hopp til innhold

Når avslapning er en utfordring

For noen av oss kan det være en utfordring å gire ned og ta en pause. Det er imidlertid en god ide å gjøre dette før det blir full togstans.

For en del av oss er det en utfordring å ikke gjøre noe. Så lenge vi har et mål eller et prosjekt eller hva det nå er, så går alt på skinner. Men når toget stopper kommer ubehaget. En slags snikende følelse av at vi egentlig ikke kan ta oss tid til denne pausen, at vi isteden burde bruke livet mer effektivt for å oppnå det vi ønsker.

Ofte gir vi bare mer gass for å komme raskere i mål med hva det nå enn er, slik at vi engang i framtiden kan lene oss tilbake og slappe av. Det er ikke sjelden det ender med full togstans. Da kan det ta tid å komme i gang igjen.

Det vi trenger er å lære, er å gjøre ting vi liker, uten at vi får dårlig samvittighet eller tenke at vi burde gjøre noe annet. Bare rett og slett følge en positivt innfall som tar oss mot noe vi liker å oppleve. Mange av oss er nødt til å trene på dette. Gradvis blir vi flinkere.

For vi vet at livet er akkurat nå, hele tiden. Det er dagene vi lever som er livet. Ikke målene som vi så mot og ønsket å oppnå. Men det holder ikke å vite det, vi må handle deretter.

For å bremse toget kan det være vi må kjenne på en viss smerte. En smerte av å oppgi jakten mot målet vi forestilte oss ville løse alle våre problemer. Smerten er erkjennelsen av at målet er en illusjon, men når vi kan akseptere at målet ikke var noe annet enn en forestilling så blir ikke smerten noe annet heller. Da kan vi være som vi er, og vi kan ta en velfortjent pause og se oss om. Kanskje det er noe interessant akkurat der vi er?

Så kan det være at vi etter en stund ønsker å fyre opp dampkjelen igjen, på vei mot nye illusoriske horisonter. God tur!