Hopp til innhold

Hypnose: Bare forslag eller er det noe mer?

Tradisjonell forståelse av hypnose er at det er begrenset til forslag som gis til pasienten når hun er i hypnosetilstanden dvs. en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg leste for en stund siden en artikkel hvor artikkelforfatteren oppdaget at posthypnotiske forslag om å ikke føle smerte ikke syntes å fungere. Dette er noen tanker jeg skriver ned for å forklare hvorfor det er slik.

Slik forslag det prates om kan være direkte forslag, som for eksempel å kjenne på avslapning og velbehag i kropp og sinn. Det er ikke slik at man kan foreslå alt mulig, pasienten vil bare godta forslag som stemmer med hennes oppfatning av virkeligheten. For eksempel hadde jeg en pasient for ikke så lenge siden som absolutt var uenig i at hun følte velbehag fordi hun faktisk var syk. Så det så, herr terapeut!

Slike forslag kan også være indirekte, gjerne ved bruk av metaforer, som for eksempel "mens du står på stranden og kjenner de små bølgene bruse rundt anklene ser du ut mot horisonten hvor du kanskje kan øyne en seilbåt med fylte segl som skjærer på stø kurs gjennom bølgene", som en metafor for å se hvordan man kan komme seg gjennom vanskeligheter ved å se ting i perspektiv, ta en beslutning og sette stø kurs.

Mange forslag man gir er det man kaller posthypnotiske forslag. Dette er forslag om å gjøre noe eller ikke etter at man har gått ut av hypnosetilstanden. Det er lettest å forstå det som en klargjøring og forberedelse for ens intuisjon. Hvis vi tenker etter, så gir vi oss selv slike forslag hele tiden. Hvis dét eller dét skjer, så skal jeg gjøre slik eller sånn. Fordelen med å forberede reaksjoner i hypnosetilstanden er at vi da er fokuserte og har mulighet til å la disse forslagene synke dypere inn. Dette gir større sannsynlighet for at de blir iverksatt.

Hypnose er imidlertid mye mer enn å motta indirekte og direkte forslag. Hypnose er å utvide ens bevissthetsnivå og evne til å påvirke  og bli påvirket av kroppen, for eksempel til å sjalte ut fysiske smerteopplevelser. Det finnes  tradisjoner i Østen hvor man stikker pinner gjennom kroppen uten å blø og tilsynelatende uten smerte. Det ser jo litt sprøtt ut, og det er det jo også. Men det peker på at det er mulig å kontrollere vår smerteopplevelse mye mer enn vi er klar over.

Det holder imidlertid ikke å lese opp et ferdiglagde "skript" (nedskrevne ord) og forvente at dette vil gi en en slik ferdighet. Dette er noe som må praktiseres gradvis. Ikke det at jeg foreslår at folk skal drive å stikke seg, det syns absolutt ikke at de skal. Det kan imidlertid være gunstig å lære seg å kontrollere en viss smerte, fordi livet vil uunngåelig gi oss smerte av et eller annet slag. Hvis vi har øvd oss litt på å håndtere smerte, så vil vi lettere kunne håndtere det hvis den skulle komme. Det er svært lett å ta en pille eller en bedøvelse, og det er selvfølgelig ikke feil å gjøre det, men hvis vi gjør det for ofte mister vi også vår evne til å håndtere smerte. Det går også an å utvikle andre ferdigheter, som for eksempel å senke pulsen betydelig eller stoppe blødning.

Andre mindre dramatiske ferdigheter kan være å utvikle en evne til å gjøre ideomotoriske bevegelser, for eksempel at armen på en måte beveger seg selv. Disse tingene kan kanskje virke å ikke ha særlig praktisk funksjon, men de har faktisk det. Det kan hjelpe oss å knytte sammen kropp og sinn, noe som ofte oppleves som adskilt, og skape en mer helhetlig væren. Igjen så er dette fenomener som man bare ikke kan skape gjennom enkle forslag som leses opp. Man må rett og slett lære det, og man må lære det av noen som kan det.