Det går an å gjøre ideomotoriske bevegelser på flere forskjellige måter. Dette kan være nyttig for å demonstrere at vi kan påvirke kroppen vår med sinnet. Samtidig kan ideomotoriske bevegelser fungere som induksjon i seg selv, samtidig som de også kan fungere som tegn på at vi faktisk opplever hypnosetilstanden. Ideomotoriske bevegelser kan også bidra til en mer helhetlig livsopplevelse.

Ideomotoriske bevegelser er ideer som manifesterer seg som fysiske bevegelser uten at vi egentlig fokuserer på å gjøre en slik bevegelse bevisst. Slike bevegelser har opp igjennom tidene ofte blitt brukt av mystikere for å peke på utenforstående krefter. De brukes ofte også i hypnose, men da helst som en manifestasjon av koblingen mellom kropp og sinn.

Det finnes selvfølgelig også mange dagligdags eksempler på slike bevegelser, som å lære oss å gå, knyte skolissene, spille et instrument, kjøre en bil og en hel del andre ting. Felles for disse tingene er at vi må bruke et bevisst fokus over lang tid for å øve dem inn. Det interessante ved å skape (for så vidt mye enklere) ideomotoriske bevegelser i hypnose er at vi kan lære å gjøre dem på en meget enkel måte (av noen som kan det, selvfølgelig). En typiske ideomotorisk bevegelse skjer sakt med litt ujevne bevegelser.

Den enkleste formen for idemotorisk bevegelse er å bruke ja/nei-fingre. Dette gjøres ved å først identifisere valgte fingre med en «ja-» eller «nei-følelse». Når vi deretter blir spurt, eller spør oss selv, et spørsmål, kan vi da svare ved å bevege fingrene. Siden vi nå ikke bruker vår kognitive kapasitet, kan dette gi et klart uttrykk for hva vi føler om saken, som en representasjon av magefølelsen. Det er ikke noe mystisk med dette. Det er ikke alltid magefølelsen har rett, men det er ofte lurt å lytte til den.

En annen form for ideomotorisk bevegelse er armlevitasjon. Den enkleste formen for armlevitasjon er å holde armen rett ut foran seg og tenke seg at den ene er knyttet til en masse heliumballonger, mens den andre holder i noe tungt. Med noen gode forslag vil ganske snart den ene begynne å gå oppover og den andre nedover.

En litt mer imponerende armlevitasjon er å la armen heve seg oppover «av seg selv» dvs. uten at vi tenker bevisst på at vi skal gjøre det. Den enkleste måten å gjøre dette på er at skape en indre dynamikk, for eksempel ved å tenke på en tidligere hendelse, og så la energien i denne hendelsen manifestere seg i armen. For å få det til på en enkel måte må vi som regel løfte armen bevisst fra fanget for å sette sette den i gang. Det går også an å bli veiledet til å løfte armen på andre måter, for eksempel ved å bruke forvirring eller indirekte forslag, men det som er beskrevet her er den letteste måten å lære det på.

En tredje form for ideomotorikk er å avstive muskulaturen. Jeg nevner av og til at jeg så dette gjort av noen besøkende på en ungdomsklubben jeg gikk på slutten av 70-årene. Hun la seg ned på et teppe. Han hypnotiserte henne til å stive av hele kroppen. Deretter la han henne mellom to stolrygger, hvilende på nakke og ankler. Bare å ligge slik så ganske spektakulært ut, men så gikk han faktisk oppå henne der hun lå mellom stolene. Hun svaiet en del, men det gikk bra. Jeg syns det gav litt bismak fordi jeg tenkte det måtte få noen negative konsekvenser, og det gjør det faktisk også. Det kan lede til nakkeproblemer. Litt opplagt egentlig. Jeg vil gjerne også nevne en ung venninne jeg hadde da jeg gikk på barneskolen som var interessert i spiritisme. Du vet, flytte en peker over bokstaver og skape svar og sånt. Uten at vi egentlig gjorde det, så ble det ganske fort for skummelt for meg. Kanskje mest fordi jeg ikke forstod hvordan dette fungerte.

Så la oss begrense oss til å stive av armen. Det er bare å holde den oppover på skrått, knytte neven og stramme underarm, overarm og skulder. Deretter skaper vi en indre dynamikk, for eksempel ved å fokusere på et indre bilde eller noe annet, og gir så slipp på armen. Armen vil da fortsette å holde seg oppe selv om vi ikke lenger forsøker å holde den der. Det er litt artig faktisk. Det ideomotoriske i dette tilfellet er at vi fremdeles bruker muskulaturen selv når vi har sluttet å fokusere på at vi skal gjøre det.

Årsaken til at idemotoriske bevegelser fungerer er at vi bruker muskulaturen på en annen måte. Det er litt som den muskulaturen vi hele tiden bruker for å holde oss oppreist. Vi tenker ikke på det og vi blir ikke slitne heller. Nakken holder hodet oppe hele tiden uten at det er noe problem. På en eller annen måte er denne måten å bruke muskulatur på langt mer effektiv enn når vi gjør bevisste anstrengelser.

Men hva er poenget egentlig, bortsett fra at det er litt artig? La meg først nevne tre åpenbare ting. Å utføre en ideomotorisk bevegelse er i seg selv transeinduserende. En ideomotorisk bevegelse kan overbevise oss om at vi er i hypnosetilstanden. Det er faktisk ofte slik at når vi ikke kjenner hypnosetilstanden, så kan vi være usikre på om vi faktisk opplever den. For det tredje, så kan ideomotoriske bevegelser gi oss en demonstrasjon på hvordan sinnet kan påvirke kroppen. Når vi først har opplevd dette, kan det være lettere for oss å forstå at vi kan for eksempel redusere kroppslige smerteopplevelser eller påvirke kroppen positivt på andre måter.

Det er også en siste fordel med å gjøre ideomotoriske bevegelser. Det hender vi snakker om det bevisste og det ubevisst (uten at vi egentlig vet hva dette faktisk er). Vi gjør en slag inndeling av sinnet. En idemotorisk bevegelse kan representere en slags kobling mellom det bevisste og det ubevisste. Dette kan skape en større helhetsopplevelse av vår egen væren.

Så hva venter du på? Opp med armen!