Analyse av hypnose brukt i kronisk smertebehandling

Nyere forskning viser at man er i stand til å måle virkningen av å behandle kroniske smerter med hypnose. Samtidig mangler man fremdeles en god definisjon på hva hypnose er og hvordan enkeltdeler av hypnose funger hver for seg og i sammen. Dette gjør det vanskelig å analysere hypnosens virkning. Jeg kommenterer artikkelen og kommer med alternative forslag på hvordan hypnose kan defineres og forstås. Samtidig slår jeg et slag for hypnoanalyse.

I de senere år har de kommet mange medisinske studier på virkningen av hypnose. Årsaken er en lettere tilgang på PET- og fMRI-maskiner. Dette gjør det mulig å lage vitenskapelige studier hvor det kan gjennomføres objektive målinger av hypnosens virkning på forskjellige deler av hjernen.

Jensen og Patterson (2014) gir en imponerende oversikt over forskning på behandling av kroniske smerter ved hjelp av hypnose.  Det pekes blant annet på at man nå har klart å vise at hypnotisk analgesi (redusert smertefølelse) kan påvises gjennom nevrofysiologiske målinger.

Innledningsvis henvises det til en definisjon av hypnose av Kihlstrom (1985, s 385) som: «En sosial interaksjon, hvor den ene personen, kalt subjektet, reagerer på forslag gitt av en annen person, kalt hypnotisøren, for å oppleve en endring av oppfattelse, hukommelse og frivillige handlinger.»

Det er egentlig ikke noe galt med en slik definisjon, selv om den bare er en beskrivelse av rollene til terapeut og pasient. Det kunne også vært en definisjon på en vilkårlig form for terapi ved å bytte ut «hypnotisøren». En ulempe med definisjonen er at den ikke dekker selvhypnose, som også er hypnose. Den definerer også hypnose som en ensrettet prosess. I en mer moderne form er hypnose toveiskommunikasjon. I moderne hypnose er det riktigere å si at terapeuten veileder pasienten inn i hypnosetilstanden. Man kan enten veilede pasienten ved å først gå inn i hypnosetilstanden selv, man kan gjøre det sammen eller man kan gå inn i hypnosetilstanden etter klienten.

Men la oss gå forbi denne definisjonen og se på hva selve hypnosetilstanden kan være. Litt ut i artikkelen diskuteres det to forskjellige modeller for hva hypnose faktisk er, dvs. hva som er hypnosetilstanden. Den ene kalles den dissosiative modellen, den andre kalles den sosio-kognitive modellen.

Den dissosiative modellen legger vekt på den fokuserte oppmerksomheten man opplever i hypnose, at man går inn i en sinnstilstand som er oppmerksom, men også avgrenset. Den «sosiokognitive» modellen sier at det ikke er nødvendig å forstå hypnose som en endret sinnstilstand, at man isteden kan forstå hypnose gjennom begreper man bruker for å forklare all menneskelig oppførsel. Begreper som motivasjon, forventning, sosiale signaler i gitte omgivelser og inntagelse av roller.

Som min subjektive oppfatning kan jeg si at problemet er at man forsøker å beskrive noe som egentlig er ganske enkelt med bruk av komplekse begrepsapparater. Når du forstår at du opplever hypnosetilstanden så vil du bare smile av slike funderinger. Det føles i hvert fall ikke som at det er nødvendig å avklare hvilken modell som er riktig for å oppleve hypnosetilstanden. Det er rimelig å anta at forfatterne med sitt store engasjement for hypnose i medisinsk behandling selv er kjent med hypnosetilstanden, men det er jo problematisk å bruke subjektive beskrivelser av hypnose for å definere hva hypnose er i vitenskapelige artikler. Når vi leser vitenskapelige artikler så er det også slik at det ikke akkurat setter oss i kontakt med hypnosetilstanden. Vi fjerner oss på en måte fra det vi kanskje ønsker å forstå, hypnosetilstanden, samtidig som vi selvfølgelig tilegner oss verdifulle, målbare observasjoner om virkningen av hypnose.

Jeg definerer som regel hypnosetilstanden til å være en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Jeg pleier også å peke på hypnosetilstanden som en kreativ kilde til ny innsikt, som vi kan bruke på forskjellige områder i livet. Vi kan for anledningen kombinere disse løse definisjonene med å si at hypnosetilstanden er en fokusert og kreativ sinnstilstand. En slik definisjon kan dekke begge modellene over. Den peker også mot flytsone-begrepet, som hypnose også kan sammenlignes med.

Hypnosetilstanden er fokusert fordi den er en oppmerksom sinnstilstand uten at de vanlige automatiske tankene romsterer i samme grad. Dette tilsvarer den dissosiative modellen. For hypnosetilstanden er en tilstand hvor vi ikke lenger er så på vakt. På den måten er den uvanlig. For i de fleste situasjoner i livet må vi faktisk være på vakt. På vakt for å samhandle med andre på meningsfulle måter i sosiale sammenhenger, eller på vakt for å ta vare på oss selv, som når vi beveger oss i trafikken. I hypnosetilstanden tillater vi derimot oss selv til å være mer frie fra å bli styrt av våre vanlige innarbeidede mønstre og tankebaner. I hypnosetilstanden velger vi å ikke være så på tå hev.

Dette skaper rom for større frihet og kreativitet. Hypnosetilstanden blir derfor kreativ og vi kan se ting på nye måter og oppleve ny følelesmessig innsikt. Dette gir oss ny motivasjon til å handle annerledes i møte med omverdenen, utenfor hypnosetilstanden. Dette er den sosiokognitive modellen. For hva ville egentlig poenget med det hele være hvis det ikke gav oss noen virkning annet enn det vi opplever der og da?

Så en ny måte å se dette på er kanskje at begge modellene, både den dissosiative og den sosiokognitive, er gyldige – at de er to sider av samme sak. Det er imidlertid viktig å huske at vi kan aldri kan forstå hypnosetilstanden gjennom reduktiv analyse.  Vi må rett og slett venne oss til den for å forstå den, selv om dette kanskje ikke vil hjelpe oss til å definere den på en bedre måte. Tenk deg bare å skulle definere smaken av sjokolade i en vitenskapelig artikkel! For å forstå smaken av sjokolade må vi ta en bit. Vi behøver ikke å spise hele sjokoladen, men vi er nødt til å smake.

I oppsummeringen sies det at det fremdeles ikke er etablert en felles definisjon på hva hypnose faktisk er og at det fremdeles er uklart hvordan de forskjellige delkomponentene av hypnose fungerer, hver for seg og i sammen. Dette er delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering. I mangel av en reduktiv forståelse av hypnose foreslår artikkelforfatterne at man bør bruke en mengde forslag for å øke sannsynligheten for at noen av dem vil virke ved å påvirke forskjellige områder i hjernen. Det er ikke noe galt idet, og dette er for så vidt også en velkjent metode i seg selv, og det kan hende at dette er den beste metoden for å indusere analgesi, pøse på med forslag for å si det sånn, men det blir litt som å skyte spurv med en Gatling Gun (gammeldags maskingevær).

Hypnoanalyse

De metodene som det prates om i artikkelen kan minne litt om den mer tradisjonelle, autoritære formen for hypnose som ble anvendt på begynnelsen av forrige århundre. På 1950-tallet begynte  imidlertid Elman med hypnoanalyse for å finne årsaken til negative mønstre. Grunntanken hans var at når man forstod hvorfor man gjorde som man gjorde, så ville man få en mulighet til å rette på det. Hypnoanalyse ble senere videreutviklet av Gil Boyne og andre og er i dag et avansert verktøy for å forstå og påvirke ubevisste prosesser. Jeg ønsker å nevne hypnoanalyse for å belyse det i seg selv, ikke for å hevde at hypnoanalyse er mer effektivt for den type smertebehandling som diskuteres i artikkelen.

Hypnoanalyse bruker pasientens egen intuitive kreativitet for å skape et rammeverk for terapi som utføres for at pasienten skal oppleve indre forløsningen for å endre uønskede mønstre. Hypnoanalyse er således en mer målrettet og helhetlig form for behandling. Min erfaring er at fordelen med hypnoanalyse er den først og fremst kan produsere bedre resultater på kortere tid. Dette kan være en løsning på kostnadsproblemet knyttet til bruk av tradisjonell hypnoterapi i medisinsk behandling, hvor man behøver flere timer terapi.

Men hvis man i tillegg til den problematiske analysen av nevnte delkomponenter som avslapning, fokusert oppmerksomhet og visualisering også skal bringe inn størrelser som «intuitiv kreativitet» blir analyse nærmest umulig om ikke det var det fra før. Videre er hypnoanalyse basert på dialog med pasienten, noe som også vil vanskeliggjøre dette.

Selv om det er utfordringer med å måle studier på bevissthet generelt, og hypnose spesielt, så viser artikkelen til at dette i dag gjøres i stor grad. De fleste av studiene begrenser seg imidlertid til forskjellige former for skriptbasert hypnose. Selv om skriptene selvfølgelig kan være avanserte og virkningsfulle alá arbeidet til Erickson, så mangler det en interaksjon som tar med pasientens kreative bidrag inn i prosessen. Jeg tror imidlertid at man etterhvert også vil ønske å måle virkningen av mer moderne hypnosemetoder som hypnoanalyse.

Referanser

  • Jensen, M. P., Patterson, D. R. (2014). Hypnotic Approaches for Chronic Pain Management, American Psychologist. February-March, 2014.
  • Kihlstrom, J. F. (1985). Hypnosis. Annual Review of Psychology, 36, 385–418. doi:10.1146/annurev.ps.36.020185.002125.