Hopp til innhold

Komatilstanden – og hva så?

Komatilstanden er opp i gjennom tidene vært ansett som dramatisk og spesiell. Egentlig er den ikke det. Den er egentlig ikke spesielt nyttig for generell behandling.

Jeg bruker ordet "komatilstand" her fordi det ble brukt tidligere som begrep og tillater meg å skape litt mer dramatikk enn vanlig.

Med komatilstanden i hypnose mener man en tilstand hvor man tilsynelatende er fullstendig avsondret fra verden. I tillegg blir man kataleptisk, ved at kroppsdeler forblir i den posisjonen de blir plassert i, også over lengre tid. Det hele kan virke svært mystisk, spesielt hvis man ikke selv har erfaring med meditasjon og selvhypnose. Det er ikke mystisk. Egentlig er det bare en ekstrem form for dissosiasjon.

Mediterende kan noen ganger oppleve denne tilstanden. Den ansees for å være lite funksjonell eller gunstig. Hvis noen opplever den, kan de overtales til å gå ut av den eller man kan bare la dem være der til de går ut av den selv. Det er en slags følelse av at man ikke behøver å bry seg med noen ting.

Jeg har selv opplevd komatilstanden tre ganger. Først to ganger da jeg var henholdsvis 12 og 18 år. Begge ganger som spontane løsninger for å komme meg bort fra en uønsket situasjon. Den første gangen ble jeg værende i den i flere timer fordi jeg følte jeg måtte oppretteholde illusjonen av å være bevisstløs / ha hukommelsestap. (Ja, jeg angrer på å ha skapt bekymring rundt meg på denne måten og har forsøkt å rette det opp). Den andre gangen en halvtime. Den tredje gangen skjedde da jeg var 38 år som en respons på en kontakt jeg oppnådde med en tibetansk munk. Den siste gangen var det som å bli en del av et lys som fylt meg og hele huset, både inni og utenfor samtidig som jeg ble immobil. Munken ville straks at jeg skulle gå ut av tilstanden og "sette meg der borte", så jeg gikk ut av den og gjorde det. Jeg var egentlig litt irritert fordi han absolutt ville det, fordi det var så behagelig å oppleve det. Nåvel, jeg kan vel forstå det.

James Esdail utførte på midten av 1800-tallet et stort antall operasjoner på personer som var i komatilstanden. Uten å ha noen form for anestesi grep hans stakkars pasienter i desperasjon etter denne tilstanden som han greide å plassere dem i, uten kanskje å forstå akkurat hva han gjorde. Det hele var ganske uforståelig fram til 1950 hvor Dave Elman eksperimenterte med komatilstanden mens han underviste hypnose for helsepersonell. Han fant ut at årsaken til at folk ofte ikke kommer direkte ut av komatilstanden når de blir bedt om det er at de rett og slett har det så behagelig at de ønsker å være der, avsondret fra verden. Han utviklet en enkel teknikk hvor han visket i øret til vedkommende at hvis de ikke kom ut av tilstanden, så ville de ikke kunne komme tilbake til den, og da kom de ut. Han fikk dem også til å rapportere at de faktisk fikk med seg alt som ble sagt rundt dem mens de var i en slik tilstand.

Det kan kanskje være at man kan observere komatilstanden i dyr også. Kanskje musen som vet at den ikke kan unnslippe og fryser foran slangen går inn i en lignende tilstand?

I vanlig behandlingssammenheng brukes komatilstanden sjelden. Som regel er den ikke spesielt nyttig. For hva lærer man ved å trekke seg fullstendig tilbake fra verden og kun leve i sine egne tanker annet enn å få en pause? Den kan imidlertid være til stor nytte for mennesker som lider av store smerter. Jeg behandlet for eksempel en pasient som hadde lidd av kroniske smerter i flere år, nevropati, smerter som følge av brudd på hofteben og haleben med komplikasjoner, samt fordøyelsessmerter. Da hun kom anga hun at hun hadde smerte på 8-9 på en skala fra 0 til 10. Da vi var ferdig anga hun en smerte på 2. Den er selvfølgelig også til stor nytte hvis man skulle ønske å gjøre operasjoner uten vanlig anestesi slik som James Esdail. Du kan her se en video av Dr. John Butler, som jeg lærte hypnoterapi av, gå inn i komatilstanden mens de opererer han for brokk. Jeg viste den for en lege for en stund siden og han ble meget imponert.