Kategoriarkiv: Partsterapi

Hva sier magen?

Det er fornuftig å høre mer på magen. Vi kan bruke hypnoterapi for å gjøre partsterapi som klargjør for oss hva vi bør gjøre for at magen skal ha det best mulig.

Når embryoet begynner å utvikle seg oppstår det tre kanaler. Den ene skal bli nervesystemet, den andre skal bli hjerte og blodårer og det tredje skal bli fordøyelseskanalen. Fordøyelseskanalen er like viktig som nerver og blodårer. Det kan derfor være fornuftig å høre litt mer på magen.

Men er ikke Magen bare en halvslapp tarm som bare ligger å skvalper. Nei, den er mye mer enn det. Den er en svært komplisert affære med så mange nevroner at man kan si at den har en egen hjerne. Det er derfor fornuftig å høre på den.

Vi har mange roller å spille. Det kan være roller i familien, som sønn, datter, mor eller far. Eller det kan være roller knyttet til arbeidsliv og fritid. Vi tenker ofte ikke særlig over dette, for vi går ut og inn av disse rollene på en naturlig måte i hverdagen. For å kunne håndtere  de forskjellige oppgavene rollen medfører er det nødvendig å være fokusert. De av oss som lider av IBS vet at dette er svært ubehagelig og påvirker alle sider ved livet. Det er derfor nødvendig å utvikle en rolle som kan håndtere IBS. Denne rollen er Magen. Vi må høre mer på hva magen har å si.

Hypnoterapi er å gjøre terapi i hypnosetilstanden. Hypnosetilstanden er en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Den egner seg derfor for å gjøre tre inn i en rolle som Magen og la oss høre mer på den. Magen kan ofte fortelle oss hva den trenger. Ved å høre mer på magen vil vi få hjelp til å endre våre prioriteringer slik at vi kan håndtere IBSen på en bedre måte i hverdagen.  

Partsterapi med megler

Det kan være lettere å gjøre partsterapi gjennom en tredjepart, med et eksempel om å spise mindre sukker.

Partsterapi er å bruke hypnosens fokuserte oppmerksomhet til å forstå en situasjon fra forskjellige perspektiv. Ved å sette opp en dialog med forskjellige perspektiv kan man klargjøre forskjellige interesser og etablere en indre forståelse om hvordan man kan finne løsninger som ivaretar disse på en helhetlig måte.

Enkelte ganger er imidlertid interessene såpass forskjellige at det kan være hensiktsmessig å introdusere en megler. Terapeuten kan selvfølgelig ta den rollen, men det er bedre hvis pasienten spiller den ut selv. La oss ta et eksempel med en pasient med candida. Pasienten ønsker ikke å tilføre sukker til tarmen fordi det øker forekomsten av candida. Pasientes hjerne derimot, vil fremdeles trenge sukker, både for å fungere, men også som stimulans.

Isteden for å sette opp en direkte dialog mellom tarmen og hjernen, dvs. hvor pasienten snakker som «tarmen» eller «hjernen», går det an å gjøre dette via en megler, «leveren». Leveren kan i dialog med tarmen ble enige om å starte produksjon av blodsukker, slik at tarmen ikke trenger å få belastningen av økt candida. Leveren kan også forsikre hjernen om at den vil få det sukkeret den trenger for å opprettholde et aktivt sinn. Det er god ide å avslutte med en dialog mellom de to motstridende interessene, hjernen og tarmen. Det er selvfølgelig nødvendig å forholde seg til kroppens faktiske funksjoner, som i dette tilfellet at leveren faktisk begynner å produsere blodsukker fra fett, når den ikke tilføres sukker gjennom mat.

 

Å gi egoet pause med gestaltdialog i hypnose

Vi kjenner alle frustrasjonen som kan oppstå ved å forsøke å balansere kortsiktige og langsiktige behov på et eller annet område. Ved å gjøre gestaltdialog i hypnose kan vi skape en større helhetsforståelse ved å la disse behovene spille seg ut mot hverandre som et interessant, indre rollespill. Samtidig får vi en pause fra frustrasjonen.

Gestalt dialog er å spille ut forskjellige ønsker mot hverandre. Som regel gjøres dette mellom en forelderrolle og en barnerolle. Forelderrollen er den delen av oss som tenker langsiktig og vet hva vi burde gjøre, barnerollen er den delen av oss som har lyst til både det ene og det andre akkurat nå. Freud brukte begrepene «super-ego» og «id» for henholdsvis forelderrollen og barnerollen.

Egoet er den delen av oss som  opplever frustrasjonen med å forhandle mellom forelderrollen og barnerollen. Som regel ender det med å sette oss gode forsetter, som så blir brutt. For å sitere Fritz Perls, «The underdog always wins», mao. barnet klarer som regel å mase seg til hva det skulle være.

Formålet med gestaltdialog er å skape en større helhet (gestalt) ved å la dialogen mellom barnet og forelder spille seg ut i en terapeutisk ramme. Dette vil kunne klarlegge barnets egentlig umiddelbare behov og forelderens egentlig langsiktige mål. Istedenfor at egoet forsøker å tilfredsstille dem begge, er målet å skape en større opplevd helhetsforståelse, som vil gi et grunnlag for bedre beslutninger på kort og lang sikt.

Gestaltdialog kan med fordel gjøres i hypnose, nettopp fordi hypnosetilstanden legger til rette for en avgrenset oppmerksomhet som vil gagne et slikt rollespill. Dessuten opplever vi i hypnosetilstanden mindre automatiske tanker, dvs. at vi ikke er så fanget av våre vanlige automatiske tankemønstre.

Ved å gjøre gestaltdialog i hypnose kan egoet oppleve seg selv som tilskuer, istedenfor å løpe fram og tilbake for å forhandle mellom partene. Når egoet får denne roen er det lettere å skape et korrekt overblikk over situasjonen og foreta valg som vil fungere bedre for å oss på kort og lang sikt. Samtidig får egoet en velfortjent pause på benken hvor det kan tilegne seg visdom om indre prosesser, uten at det bør volde så mye smerte og anstrengelse.

Metode, forståelse og intensjon om å hjelpe

Vi kan ha tro på både det ene og det andre, også innenfor hypnose. Når vi er bevisst vår egen forståelse vil vi også vite hvordan vi kan hjelpe andre. Det er er vår intensjon om å hjelpe som faktisk er det mest vesentlige.

Hypnose er i utgangspunktet kun en avgrenset og oppmerksom sinnstilstand. Og hva gjør vi så? Og hvor bra virker det? Det kommer helt an på. Det er er avhengig av hva som gjøres og den forståelse og ønsket om å hjelpe som legges i det.

For å forklare nærmere skal jeg gi noen eksempler på hva som kan gjøres og også, som eksempler, min forståelse av disse. Som jeg skal forklare, vil denne forståelse være viktig for motivasjonen for å anvende en metode for å hjelpe pasienten.

Hypnose kan for eksempel være fikserte metoder som er laget på grunnlag av noe. Slike metoder kan være nyttige og enkle å anvende, men har en viss ulempe ved at de nødvendigvis ikke fungerer så bra hvis vi begynner å repetere dem. NLP (nevrolingvistisk programmering)) som var et forsøk på å syntetisere Ericssons arbeid er et eksempel på dette. Det noe enklere EFT (emotional freedom technique) er også dette, basert på en teori om å harmonisere energien i kroppens meridianer. Jeg bruker av og til noen NLP-lignende teknikker. NLP som sådan syns jeg nok har blitt for kommersialisert. Det er en stor butikk.

Hypnose kan også være enkle, direkte forslag. Det er nok det hypnose mest er kjent for, i form av scenehypnose «Gjør ditt eller datt». Innenfor terapi er nok det mest kjente Emile Coués «Every day, in every way, I’m getting better and better.» Det blir på en måte et indre slagord, som et mantra eller noe som stadig kan påminne oss om å handle til det beste for oss selv. Selv bruker jeg jo gjerne «Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan  i hele kroppen her og nå.» Jeg syns faktisk også det fungerer her jeg sitter akkurat nå. Allikevel, hvis det er alt jeg gjør, uten et bredere fundament, blir det fort som en papegøye som bare gjentar ting uten å tenke eller gjøre noe annet.

Hypnose kan knyttes til forskjellige livssyn som for eksempel forestillinger om tidligere liv eller et liv etter døden. Dette kan muligens gi en frihet til å skape en friere dynamikk enn om man gjør regresjon til mer faktiske hendelser. Faren er imidlertid at scenariene begynner å gjenta seg,  siden vi ikke har så mye direkte informasjon om slike tidligere liv. Jeg bruker gjerne regresjon som en integrert del av behandlingen, men ikke som en avgrenset metode i seg selv, og i hvert fall ikke som avgrenset til å bare gjelde for tidligere liv. Jeg anser regresjon for å være et nyttig verktøy for å åpne opp større indre forståelse rundt problematiske følelser i livet. Det er min erfaring at det kan være fornuftig å holde seg til hendelser i dette liv fordi det gir bedre kontakt og forståelse.

Partsterapi er en teknikk hvor vi veileder pasienten til å spille ut en gestaltdialog, et slag skuespill eller psykodrama. Det kan forstås som om vi har flere fikserte deler i oss eller det kan forstås som vår iboende evne til å skape roller av forskjellig dybde og omfang i forskjellige sammenhenger. Selv heller jeg nok mot det siste.

I tillegg til disse metodene finnes det en rekke andre, noen er for det meste gjentagelser, i form av «Same shit, new wrapping», andre kan være mer nyvinning. Når man forstår de grunnleggende teknikkene er det lett å gjenkjenne dem.

Poenget med alt dette er at hvis vi er interessert i hypnose, så vil vi ha vår egen forståelse av disse metodene. Denne forståelsen vil også definere for oss hvor effektive vi tror disse metodene er. La oss nå si at vi har funnet slik effektive metoder. Vi må fremdeles anvende dem. Poenget er jo å hjelpe noen. Hvis vi vet at vi har effektive metoder for å hjelpe andre kan vi utvikle en sterk intensjon om å hjelpe. Det viser seg at denne intensjonen om å hjelpe er svært viktig for å få gode resultater.

Det er altså selve ønsket om å hjelpe og troen på at vi har evnen til å gjøre det som trengs som produserer det beste resultatet. Men dette er igjen bare halve sannheten. Den som skal bli hjulpet må også ha denne troen. Hvis Emil Coué stilte seg på Champs-Élysées i dag og sang «Det går bedre og bedre dag for dag» så er det ikke sikkert han ville engasjert like mange i allsang.

Det er derfor en god ide å bli bevisst på hvilken type person og informasjon vi kan «tro på». Noen ønsker å se alt vitenskapelig dokumentert, som resultater av dobbeltblindede studier publisert i anerkjente tidsskrifter. Noen er kanskje ikke så opptatt av vitenskapelige fakta, men er mer opptatt av en terapeuts evne til å se mennesket foran seg og forstå ens indre. Noen ønsker først og fremst å selv få en opplevelse som de kan bruke for å si noe om ting vil fungere for dem eller ikke. Noen bruker ganske enkelt mavefølelsen, som forteller dem om ting vil fungere eller ikke.

Når vår egen tro på at ting vil virke møtes med terapeutens intensjon om å hjelpe oss blir hypnose en meget sterkt middel vi kan benytte for å stake ut en ny retning i livet. Det gjør det, for vi tillater oss å påbegynne dypere prosesser som vi har tro på at vil lede til forandring. Nettopp fordi vi har denne troen vil vi begynne å gjøre ting som nødvendigvis vil lede til mot den forandringen vi ønsker.

Og så kan det selvfølgelig være at vi justerer kursen underveis eller lar oss inspirere på andre måter, slik vi alle vet at livet er uansett. Det spiller imidlertid ikke så stor rolle, så lenge vi vet at vi går mot en bedre framtid.

 

 

Framtidens julespøkelse viser vei

For å håndtere svært skadelige og inngrodde mønstre kan det være nødvendig å ta til oss hvordan framtiden vil kunne komme til å bli, slik at vi kan unngå å komme dit.

Det virket som det var helt umulig å forandre på Scrooge. Men framtidens julespøkelse fikk han til å forandre på livet sitt ved peke på hvordan ting ville komme til å bli.

Noen ganger kan vi ha etablert mønstre som er så inngrodde og skadelige for oss at det må hardere lut til. Det er som om vi har utviklet et mønster om å gå rett ut i trafikken uten å se oss for. Vanlig faktabasert skremselspropaganda fungerer ofte dårlig. Det fungerer imidlertid like dårlig, eller dårligere, å bare fornekte eller å forsøke å skyve bort den delen av oss som igangsetter det skadelige mønsteret. Da blir vi hjelpeløse ofre.

Det er ikke alltid alt kan være positivt. Noen ganger så er ting negativt. Det kan hende at den delen av oss som igangsetter dette mønsteret er negativt i den forstand at den vet ikke bedre. Den kan være vår hemsko eller akilleshæl, eller kanskje rettere sagt, en tendens vi engang  utviklet for å takle en svakhet, hva det nå enn var.

Vi er nødt til å akseptere at vi har denne ødeleggende tendensen. Vi er nødt til å forholde oss til den, og ikke bare det, vi trenger å få et konstruktivt forhold til den. Det kan vi gjøre ved å la den peke ut for oss hvordan ting kommer til å bli. Den kan gi oss en reell følelsesmessig opplevelse av hvordan framtiden vil bli hvis vi ikke forandrer oss og slutter å ta katastrofale valg.

Det kan være litt skremmende å la en slik framtidig del av oss vise oss hvordan ting kommer til å bli. Allikevel vil vi vite at vi gjør det av kjærlighet til oss selv. Det er vårt inderlige håp om hjelp til å slutte å gjøre de tingene som skader oss selv og de vi er glad i. Så lenge vi opprettholder kontakt med framtidens spøkelse, vil det alltid kunne hindre oss i å velg feil når vi neste gang står ved et veiskille.

Hva sier magen?

Dette er en metode for å skape et grunnlag for intern dialog (partsterapi) for å forløse spenninger i magen når fordøyelsen ikke fungerer så bra som den skulle.

Bevisstgjør deg selv på hele fordøyelseskanalen, fra munnen, ned igjennom spiserøret, til magen, ut i tynntarmen, tykktarmen og til slutt ut i endetarmen. Legg merke til det stedet som ikke er så bra som det burde. Kan du beskrive følelsen? Er det en stram, løs, kald eller varm følelse?

Hvordan ville du ønske at følelsen skulle være? For eksempel som en farge eller form eller som et fint sted ved en elv i skogen. Tenk deg at du kan dreie på en knapp som justerer følelsen til å bli mer som du selv ønsker. Vri litt på knappen og opplev litt forbedring, for eksempel at det blir litt varmere.

Tenk deg at du spør magen hva den ønsker? La oss si at den ønsker mer fred. Kanskje du ikke kan gi den mer fred her og nå, men kanskje du kan tenke på hvordan du kan gjøre det. Hva sier magen til det?

Å hente ny og bedre informasjon inn fra siden

Det er ofte lettere å skape forløsning ved å unngå de sterkeste rollene. 

Formålet med partsterapi er å skape en mer helhetlig følelsesmessig forståelse. Når vi har det, blir det lettere å gjøre mer av det vi ønsker og mindre av det vi ikke ønsker.

Partsterapi er å gjøre gestaltterapi i regresjon dvs. at man tar klienten tilbake i en følelsesmessig opplevelse av en tidligere hendelse som bygges opp på en naturlig måte i henhold til det mønsteret som ønskes forandret. Deretter gjøres det gestaltdialog for å frigjøre klienten ved at man spiller forskjellige roller. Det er imidlertid ikke alltid at det lønner seg å tre inn i de åpenbare rollene.

La meg ta et eksempel. En klient ønsket hjelp til å bli røykfri. Etter en innledende sesjon med å forklare og oppleve hypnosetilstanden ble det klart for meg at en del av henne ikke trodde på at hun kunne ta sine egne valg. Dette på tross av at hun på mange områder hadde vist at hun kunne det i dag. Jeg forslo å gjøre partsterapi for å la klienten få et større bilde.

Hun valgte å bygge opp en situasjon med en jentegjeng. Det er ikke så uvanlig at jentegjenger med en sterk leder kan ha stor påvirkning på sinnet. Vi gjorde partsterapi. Først med henne som seg selv, deretter med henne som leder av jentegjengen. Det kom ikke til noen stor forløsning. Lederen av jentegjengen var for sterk (eller det vil selvfølgelig si, klientens egen forstilling av dette).

I etterkant ville jeg ha gjort det litt annerledes. Jeg ville ha latt klienten se etter en annen jente i gjengen og spørre hva hennes tanker var. Deretter, etter å ha ønsket lederen farvel for en stund, ville jeg ha spurt henne om å tre inn i hennes rolle og få henne til å si det hun mente. Sannsynligvis ville dette kunne skapt en bedre forløsning ved at klienten opplevde en forståelse for at hun kunne ta sine egne valg som person.

På mange måter er dette å hente ny informasjon inn fra siden. Det kan være lett å gå til det åpenbare dvs. lederen av jentegjengen, men det er ofte mer virkningsfullt å velge en annen, ikke fulgt så vanskelig rolle.

Når det er sagt, husk alltid å gjøre det enkelt, med et klart fokus på det som ønskes endret.

 

Forløse gestaltdialog med en tredjepart

Det kan være at vi opplever indre hindringer for at vi skal oppnå det vi ønsker. Slike hindringer kan være i form av problematiske deler vi har stengt av. Det kan da være hensiktsmessig å gjøre gestaltdialog. Når det er utfordrende å etablere dialog vil det ofte hjelpe å gå veien om en tredjepart.

Når vi opplever problemer vi ikke klarer å håndtere er det naturlig at vi forsøker å skyve dem vekk. Dette kan etterhvert skape et skille i vår bevissthet, hvor vi søker å fornekte en del av oss selv eller en opplevelse av en person eller situasjon.  Den opplagte fordelen med å stenge av på denne måten er at vi ikke behøver å forholde oss til uønskede ting. Ulempen er at det vil gjøre oss mindre helhetlige og begrense vår evne til å skape harmoni i sinnet. Dette er ofte en avveining som vi gjør ubevisst. Det har imidlertid en relativt stor kostnad å stenge av på denne måten, og etter hvert vil vi forstå at tiden kan være inne til å se nærmere på våre problematiske deler. Det kan for eksempel være at vi får signaler ved at vi til stadighet tenker på en hendelse eller en person. Da kan det være en god ide å gjøre gestaltdialog for å skape en forløsning.

Gestaltdialog brukes ofte sammen med regresjon. Formålet er å bli frie til å bruke våre ressurser mer hensiktsmessig, istedenfor å forsøke å dempe indre konflikter. Det kan imidlertid være at klienten opplever at konfliktnivået med sin problematiske del så høyt at det ikke er mulig, eller en for stor belastning, å skape en forløsende dialog. Da kan det være hensiktsmessig å nærme seg den problematiske delen fra en annen vinkel, gjerne fra en tredje del.

Slike problematiske deler sees ofte på som mer negative enn det de egentlig er. Det betyr ikke at hendelsen, saken eller personen ikke var negativ. Det jeg mener, og nesten alltid oppdager, er at det er mer informasjon og ressurser i slike problematiske deler enn det vi trodde i utgangspunktet. Slike problematiske deler er ikke bare trøbbel.

Det er lettere å skape en dialog med en enklere, ikke fullt så problematisk tredje del. Når denne fungerer kan det etableres en dialog mellom den tredje delen og den problematiske delen. Det går så an å flytte dialogen den problematiske delen og personen selv.

La meg ta følgende eksempel som motiverte meg til å kommunisere denne teknikken. «Delene» her er faktiske personer klientens liv. Teknikken blir den samme om delene er fiktive deler av oss selv eller våre opplevelser av andre personer. Klienten kom opprinnelig til meg for hjelp til å bli fri for sin avhengighet. Hun begynte ganske snart å snakke om sin eksmann fra flere år tilbake. Selv om forholdet var avsluttet for lenge siden, ble det etterhvert klart for både henne og meg at dette forholdet fremdeles hadde en viktig betydning for hennes avhengighetsmønster. Jeg foreslo å gjøre regresjon med gestaltdialog. Det viste seg snart at eksmannen hadde vært svært manipulerende og egoistisk. Klienten klarte å snakke til han, men det var klart at det ville være ugunstig å be henne om å ta hans rolle og snakke som han. Vi introduserte derfor et annet familiemedlem som en tredjepart for å  etablere dialogen. Deretter flyttet vi dialogen til familiemedlemmet og eksmannen. Etter en stund kunne vi skape dialog direkte mellom mellom eksmannen og klienten.

En helhetlig og interessant personlighet

Hvis vi ønsker å utvikle en helthetlig og interessant personlighet til glede for oss selv og andre bør vi ble mer bevisst på hvilke roller vi har og samspillet mellom disse.

Da jeg var barn hørte jeg uttrykket «Noen sier at klær skaper mannen, du er den du er og blir ikke en annen.» Noe sa meg at det ikke var helt sant. Når jeg hadde på mitt indianerkostyme var jeg jo indianer. Men poenget var selvfølgelig at vi skal vite og vise hvem vi er, uavhengig av hvordan vi fremstår i det ytre.

Når alt kommer til alt ønsker vi å ta oss godt ut. Vi ønsker å fremstå som interessante og helhetlige mennesker. I livet går vi inn og ut av forskjellige roller og situasjoner. Dette kan for eksempel være roller som far/ektemann/kjæreste/sønn eller arbeidstager/privatperson.

Vi skaper disse rollene i møte med forskjellige personer og situasjoner vi møter i en kompleks verden. Sammen utgjør de vår personlighet. Disse forskjellige rollene bidrar til at vi blir interessante mennesker. Det bør derfor ikke være et mål å være den samme i alle situasjoner.

Samtidig ønsker vi å fremstå med integritet på en helhetlig måte. At vi er oss selv om vi har på slips eller ikke. At vi ikke bare snur kappen med vinden. Disse rollene bør derfor være i balanse med en god del felles trekk. Akkurat hva som oppleves som balanse er jo opp til den enkelte.

Vi kan tenke oss at det mellom disse rollene er noe som lukker og noe som åpner. Denne lukkingen og åpningen er det som skaper balanse mellom rollene og derfor også i vår personlighet. Det som lukker har til formål å opprettholde det som er forskjellig og holde ting fra hverandre. Det som åpner har til formål å styrke rollene gjensidig, for eksempel ved at vi bruker egenskaper fra en rolle i en annen.

Vi kan på mange måter velge hvordan vi ønsker å lukke disse rollene eller åpne disse for hverandre. Poenget er å gjøre dette på en måte som gir mening for oss. På en måte som gir mening og balanse, samtidig som det gir oss utfordrende. Det er fint om noe vi kan lære i en rolle kan tas i bruk i en annen. Det vi ønsker er å utforske måter som fungerer for oss. Ting behøver ikke å være så fastlåst. Vi kan prøve oss fram og se hva som skjer når vi endrer litt på ting. Når ting begynner å spille sammen vil vi oppleve framgang på uventede områder.

 

Sofameditasjon

Det vil kanskje være vanskelig å overbevise enkelte, men dette er faktisk ikke å ligge å dra seg på sofaen, selv om det kan virke slik og også er meget behagelig.

Dette er en veldig god type meditasjon å gjøre etter en lang arbeidsdag. Man skulle kanskje tro det er latskap å legge seg på sofaen i 20 eller 30 minutter (sett telefonen på ringing), men det er det ikke. Det er sofameditasjon.

For å gjøre sofameditasjon trenger vi en sofa som er lang nok, et teppe over bena og puter i ryggen. Sånn ja. Deretter lukker vi øynene og teller nedover. Nå kan vi bli klar over at det ikke er så lett å telle jevnt nedover. Vi er kanskje mer slitne enn vi trodde. Så vi teller ned en gang til. Og enda en gang. Helt til det blir en fin og jevn telling på hver utpust, helt ned og sier til oss selv: «Jeg er fullstendig avslappet og føler meg vel i hele kroppen» og kjenner at vi er det. Da vet vi at vi er i transe.

Så, nå vi er nede og klare i sinnet kan vi kjenne at vi gradvis går inn i drømme. Nå kan vi drømme en kort stund for å ubevisst bearbeide alle inntrykkene vi har hatt i løpet av dagen.

Så våkner vi, kanskje av oss selv før telefonen varsler. Mens vi ligger der, tar vi tak i et av drømmebildene og ser det fra et annet perspektiv ved å tenke oss at vi er «den eller det andre» i drømmen. Det er ikke nødvendig å tolke. Poenget er å oppleve. Gå igjennom drømmen fra et annet perspektiv. Det kan være «den andre eller det andre» kunne ha sagt noe. Hva ville det vært?

Så, uansett om vi fester lit til denne detaljerte forklaringen på sofameditasjon eller ikke, så kan vi våkne uthvilt og klare for en kreativ kveld til det beste for oss selv og andre.