Kategoriarkiv: Personlig

Tilgivelse

Om meg selv. Og min far. En trommereise.

(For meg er en trommereise en visualisering i transe hvor man kommunisere med symbolske dyrefigurer, som representasjoner av psyken, for å oppnå indre forståelse og forløsning. En slags egenprodusert psykodramatisk eventyrfortelling, altså. Det er en fordel å ha et stabilt og kreativt sinn for å holde på med dette.)

Jeg svømte med kraftige tak ut mot midten av vannet. Der fulgte jeg malstrømmen nedover. Jeg hang meg på skilpadden som svømte videre nedover og vi kom ut i et landskap med en liten hvit kirke like ved vannet. Jeg hadde vært på vei hit i tidligere reiser, men alltid dratt videre. Det var et klokketårn på kirken. Ved siden av kirken var det en grav. Jeg forstod at det var en person i graven og det var også noe ved siden av den.

Jeg kjente på en frykt for at det var min egen grav. Jeg forsøkte å tyde det som stod på korset. Det var noe med T. Jeg så opp på klokketårnet og fløy med ørnen opp og av gårde. Vi fløy høyt. Jeg kunne se et vulkanutbrudd langt nede.

Etter en stund innså jeg at jeg måtte tilbake og fulgte kråken. Vi landet ved graven. Jeg spurte kråken om det var meg. «Nei,» svarte den. «Hvem er det,» sa jeg. «Det er din far,» sa kråken. En sitrende følelse spredde seg gjennom hele kroppen min. En prest kom så ut fra kirken og gikk bort til graven og velsignet den. Deretter gikk han bort.

Jeg gravde i den lille haugen som lå ved siden av graven og fant en grensaks. Jeg klipte bena og nebbet av kråken og la kroppen i den lille gropen ved siden av. Kråken la fem egg og det vokste opp fem trær. Trærne dannet en lund over graven.

Det var en åpning mellom grenene, som en inngang. Under trærne gikk det 10 trinn nedover. Deretter beveget jeg meg mellom noe som virket å være ekle vesener, men jeg brydde meg ikke og fortsatte bare framover. Jeg følte meg sterk. Stien ble smalere, til slutt så smal at den forsvant.

Da tok jeg form av en fugl som fløy over på den andre siden, hvor stien fortsatte innover inn i et rom, og jeg forstod at jeg var på vei innover i en livmor. Deretter utviklet barnet seg til det ble født. Jeg kom ut og kunne se min mor og min far, men jeg kjente dem ikke.

Jeg følte at jeg ikke var ferdig med graven og gikk tilbake. Jeg bad kråken om unnskyldning for å ha kappet bena og nebbet av den. Den sa det var greit. Jeg skjønte det på en måte selv. Jeg forsøkte å tyde hva som stod på korset. Det stod Trettitre. Jeg visste ikke hva det betydde. Jeg spurte hva betyr alt dette. Svaret kom som «Tilgivelse» og i det samme kjente jeg på en tilgivelse som gikk begge veier, til min far og til meg selv.

Den hvite reinen med de store mørke øynene dukket opp og vi reiste nordover. Vi så utover en snøkledd vidde. Jeg spurte reinen hva dette var. Den sa, «Det er ditt». Jeg rullet nedover snøen og kjente på en gledefølelse. Skilpadden dukket opp og skled nedover på skallet. Haien kom og slukte skilpadden hel. Bildet med skilpadden som svømte utover mot solnedgangen med kråken på ryggen, ved siden av haien og delfinen, under blekkspruten, dukket opp.

Tilbake på den snøkledde vidda ble jeg oppmerksom på en snømus under snøen. Den så på meg og forsvant inn i ermet på jakken min. Deretter ble hele snødekket til snømus som gikk inn i kroppen min. Det kilte og jeg følte meg sterk og levende. Til slutt gikk en snømus inn i pannen min. Snøen var smeltet og det var vår.

Din uutømmelige kilde

Jeg er den uutømmelige kilde til alle tanker, ideer og forestillinger,
som øses ustanselig over ditt bevisste sinn.
Velg det du ønsker og la resten gå,
og jeg lover å gi deg mer.

Men du må selv ta ansvar for dine valg.
Det er opp til deg.
Mitt ønske er bare å gi deg det du ønsker.

Men bruk ikke alle din energi
på å sammenligne eller gruble for mye over
hva du skal velge eller gjøre.
Da kommer du ingen vei.

Nei, ta isteden det du vet er bra for deg
og sett det så ut i livet.
Jeg respekter ikke noe annet mer enn anstrengelse
på å sette mine ideer ut i livet.

Resultatet betyr ikke alltid så mye,
så lenge det er positivt og du vil ha mer,
så vil jeg gi deg mer.
Hvis du gir meg sunn mat, trening og ro når jeg trenger det,
så vil jeg alltid gi deg det du trenger.

Jeg kan være en endeløs inspirasjon for at du skal få til det du ønsker.
Eller jeg kan være velbehag som brer seg over din kropp,
lik et teppe av avslapning.
Eller jeg kan være livsglede som bobler opp innenfra og
presser på til munnvikene dine bøyer seg oppover og
du smiler til verden og deler av din glede.

Og hvis du vil, så kan jeg gi deg meget mer enn dette.
Det er bare å se til meg, ditt indre, ubevisste sinn,
din uutømmelige kilde for all opplevelse.

Skrevet i transe, av meg selv, til meg selv 🙂

Livskraften i prøvelsens stund

For en tid tilbake oppdaget jeg noen merker i huden og gikk til hudlegen. Han tok noen prøver. Mens jeg ventet på prøvesvarene kunne jeg kjenne at dette var en prøvelsens stund.

For å få litt fri fra bekymringer om et uønsket resultat gjorde jeg selvhypnose. Det er bemerkelsesverdig å gå inn i transe og gi slipp på bekymringer, små som store.

Men jeg oppdaget noe annet. For å bringe mer klarhet i situasjonen stilte jeg meg selv spørsmål om hva jeg skulle gjøre ved å tenke at jeg skrev spørsmålet på et ark med høyre og svarte med venstre. Det er en teknikk som er fin å bruke i selvhypnose.

Dette gav meg ved flere anledninger den samme sterke underliggende beskjeden «Bare fortsett framover». Drivkraften i budskapet var så sterkt at jeg lurte på om mitt indre var en smule forvirret. Her var jo jeg i en alvorlig situasjon. Tar jeg ikke meg selv på alvor?Men det var ingen forvirring eller mangel på alvor. Det var min kontakt med min egen livskraft. En bemerkelsesverdig opplevelse.

På en måte må jeg si at jeg nå er glad for denne hendelsen. Når alt kommer til alt, så er det mitt indre ønske å gå framover akkurat slik jeg gjør, dag for dag. Finne mening og anstrenge meg for det jeg tror på.

I kontakt med denne livskraften åpner vi for kreativ utfoldelse hver eneste dag. Det er dette som er livsglede.

Ut av fødselskanalen – hypnoterapeut født på ny

Når vi tenker tilbake i transe kaller vi det for regresjon. Dette er interessant fordi følelsene blir veldig virkelige.

Her om dagen bestemte jeg meg for å gjøre regresjon under selvhypnose. Det fungerer ganske greit, selv uten en annens veiledning for å bygge opp situasjonsbilder. Vanligvis pleier jeg å si at det ikke er særlig poeng i å gjøre regresjon med mindre det har et formål, som terapeut er jeg litt streng sånn, men det er vel kanskje greit å ha som formål å utforske tidligere hendelser i livet.

DSCF0107_ps_edited-1Etter å ha tatt meg selv inn i transe forestilte jeg meg at urviserne på en klokke roterte mot klokka, raskere og raskere, slik at timene, dagene, månedene og årene gikk bakover i tid.

Etter en stund endte jeg opp med en følelse av å sette foten på stativet på en liten tavle jeg hadde og kjenne på følelsen av den store vorten jeg hadde fått under den høyre foten mens vi hadde bodd i Brasil. Jeg var fire da vi kom hjem. Det var litt styr med å fjerne den vorten. Jeg går jo gjennom litt styr med å fjerne ting som ikke skal være der i disse dager også. Jeg har forresten planer om å begynne å danse samba igjen.

IMG_0153_psDeretter fortsatte jeg enda lenger og fikk en anelse om en våt snute. Det vår vått og behagelig. Jeg tenker det kan være fra en hund vi hadde mens jeg var enda mindre.

Enda lenger tilbake, forestilte jeg meg at jeg var på vei ut fødselskanalen. Jeg ble tatt med tang og i meditasjonen gikk hodet mitt tilbake og ble vridd mot venstre. Alt kjentes trangt ut. Etter en stund var jeg ute.

Hvor reelt er slike minner og følelser? Ikke godt og si. Men det er en interessant opplevelse.

Visshet i uvisshet

I slutten av november i fjor ble jeg oppmerksom på noen hudforandringer hos meg selv og bestilte time hos hudlegen. Han fjernet noe og tok prøver av noe annet. Så var det å vente.

De første dagene gikk greit, selv om jeg merket en stigende uro. Etterhvert ble det opplagt at jeg var urolig. Jeg snakket med noen om det. Det virket som om jeg så for meg tre muligheter: 1) at det ikke var noe, 2) at det var noe eller 3) at det var noe farlig (aggressiv føflekkreft).

Ventingen begynte å bli en påkjenning, så jeg begynte med selvhypnose. Ved hjelp av selvhypnose er det ganske lett å gå «under» slike bekymringstanker om fortid og framtid og bare være til stede og føle seg vel her og nå. Jeg forsøkte å stille meg selv spørsmål i transe for å finne ut om jeg hadde mer informasjon i dypere nivåer av meg selv. Svaret var bare: Fortsett å gå videre, det er den eneste veien. Jeg ble også overrasket over kraften og klarheten i denne motivasjonen.

Etterhvert forstod jeg at nettopp dette er svaret: Uansett hva som skjer, så må vi fortsette å gå videre. Det er det som er sannheten. Det var en lettelse. Det var også godt å bruke selvhypnose jevnlig for å slappe av under ventingen.

Etter neste tre uker ringte legen og fortalte at det var celleforandringer. Han hørtes optimistisk ut, men jeg turte allikevel ikke å slappe helt av før han bekreftet at det ikke var en kreftform som kunne spre seg til andre deler av kroppen.

Jeg må si at jeg var lettet. Nå skal jeg bare fjerne resten og så er jeg god som ny, på vei videre.

For et par dager siden pratet jeg med en venn av meg som går i uvisshet. Ikke om medisinske spørsmål, men noe annet. Jeg tok fram mitt eksempel. Det virket som om han kjente seg igjen og slappet mer av. Kanskje noen andre som leser dette også vil kunne finne visshet i uvisshet?

Healing i Tibet

I 2004 var jeg i Tibet for å starte gjenoppbygging av en klosterskole i nærheten av Kanze. Dette er en liten episode derfra. Mens vi stod å pratet om stedet, var det en som fortalte en historie om en særdeles medfølende person. Historien berørte meg, og kjente en tristhet komme over meg.

Plutselig kjente jeg at denne tristheten ble fjernet, det var som ved et trylleslag. Jeg så meg rundt, og til høyre for meg stod det en munk og så på meg. Jeg forstod umiddelbart at han hadde praktisert tonglen, en tibetansk meditasjonspraksis for å ta på seg andres smerte.

På min ferd i Tibet og ellers i livet har jeg vært heldig og møtt mange mennesker som har gitt meg mye positivt. Men akkurat denne episoden, og endringen av sinnstilstanden, var så klar, spesielt fordi jeg ikke hadde noen kontakt med han da det skjedde.

En skadet healer

Det er ikke uvanlig at mennesker som jobber som terapeuter er «skadede healere». Hva er min skade? Min far begikk selvmord tre dager før jeg fylte 14 år. I dag vet jeg at alle mennesker bærer på en sorg eller et savn, men dengang virket det som om det bare var meg.

Hendelsen lagde et rom inne i meg selv som jeg ikke evnet eller ønsket å dele med andre. Selvmord var ingen lett ting å snakke om dengang. I Dantes inferno befinner de som har tatt selvmord seg til og med under mordere, hvor de vokser ut som giftige torner.

Jeg kan ikke akkurat få det til å stemme med min far. Jeg kan huske at han lo så han ristet, men munnen på vidt gap. Han hadde også et par vitser han likte å fortelle. En av dem, og den han likte best, handlet om en kaptein på en båt. Min far var selv veldig glad i sjøen. Denne kapteinen var så fantastisk vis og klok at aldri tok feil gjennom et helt liv. Alle hadde lagt merke til at hver gang han skulle ta en viktig beslutning tittet han ned i en boks han alltid bar på seg. Til slutt da han døde, var alle veldig spente på hva som var i boksen. Da de åpnet den kunne de lese «Styrbord: høyre, Babord: venstre». Og så lo min far godt.

Senere, etter at jeg begynte å studere i England, presset tanker om min far seg på, og min lege anbefalte meg å begynne med terapi. Da jeg var over den første kneika, og forstod hvordan dette fungerte, begynte jeg å interessere meg for og lese om terapi og psykologi. Jeg skulle gjerne ha lest psykologi som studie. Men det var bare det, at matematikk var så enkelt og så lett å rømme i.

Etterhvert begynte jeg å søke svar på andre måter. Det viste seg at buddhismen hadde et mer forståelig syn på selvmord, og ved siden av studiene begynte jeg å studere dette. Det var nødvendig å finne en mening i det meningsløse. De buddhistiske studiene viste seg å holde interesse for meg langt utover å akseptere min fars selvmord. Poenget med å studere buddhisme og meditasjon er egentlig å forstå sinnet, og jeg hadde alltid vært fascinert av tanker og bevissthet som fenomen.

Etter studiene begynte jeg med kognitiv selvutvikling og frivillig arbeid. Etterhvert begynte jeg å veilede andre mennesker med selvutvikling.

I ungdommen hadde jeg sett demonstrasjoner av hypnose. Det var selvfølgelig spennende. Senere fulgte jeg med mens Paul McKenna herjet med sin scenehypnose på 90-tallet. Selv om jeg nok er litt innadvendt og ikke akkurat drømmer om å stå på en scene og underholde,var det artig å se på. Det var klart at det var noe der, en opplevelsesfære utenom det vanlige.

Senere skulle min interesse for hypnose resultere i at jeg utdannet meg som hypnoterapeut, som jeg arbeider som nå. Jeg liker dette arbeidet. Jeg liker å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv. Bare det å lære selvhypnose blir for mange et verktøy som er meget verdifullt, uansett hva man ønsker å oppnå.

På folkemunne heter det at «Intet er så galt at det ikke er godt for noe». Det er ikke alltid at uheldige omstendigheter er så uheldige som de kan virke i første omgang. Jeg tror at all sorg og uheldige omstendigheter kan bli til en positiv ting i livet. For å få til dette er det viktig å ikke se seg selv som et offer, og det er viktig å søke svar utenfor oss selv.