Hopp til innhold

Hvis vi er interessert i hypnose er det ikke særlig vits i å bekymre seg om man er hypnotiserbar eller ikke. Det er bedre å spørre seg selv om hypnotisøren virker å ønske en vel, har kompetanse og fremstår med en viss fascinasjon. 

Ettersom man i hypnosens barndom begynte å få erfaring med å hypnotisere  ble det oppdaget at enkelte virket å være mer hypnotiserbare enn andre. Hypnotiserbarhet ble forstått som hvor lett en person kunne manifestere forskjellige hypnotiske fenomener. 

Eksempler på slike hypnotiske fenomener som brukes i hypnoterapi er somnambulisme (en søvnlignende, tilsynelatende passiv tilstand), ideomotorisk bevegelse (automatisk bevegelse, for eksempel heve armen), positiv hallusinasjon (se noe som ikke er der) og negativ hallusinasjon (overse at noe er der, for eksempel smerte). Basert på erfaring ble disse fenomenene antatt å ha forskjellig vanskelighetsgrad, og så skapte man en forståelse av hypnotiserbarhet ut i fra hvordan man greide å utvise de forskjellige fenomenene.

Ganske snart ble man klar over at det er for enkelt å forstå hypnose, eller for den saks skyld enhver terapeutisk intervensjon, på denne måten. For den som blir hypnotisert blir hypnotisert av noen, og forholdet mellom dem er vesentlig. Dette forholdet ble beskrevet som rapport (fra fransk). For å etablere rapport er det det nødvendig at pasienten føler tillit og fascinasjon. "Hypnotiserbarhet" ble altså noe mer enn en egenskap hos en person alene. 

Dette faktum gjør det jo vanskelig å kategorisere mennesker etter hypnotiserbarhet. Man har ganske nylig forsøkt å lage nøytrale målemekanismer for hypnotiserbarhet ved å la deltagere i studier la seg hypnotisere av et mekanisk lysapparat eller en innspilling. Men det eneste man da måler er om man er mottakelig for akkurat denne form for maskinell påvirkning. Noen liker å lytte til en innspilling eller se på en mekanisk lysmaskin, andre liker den mer direkte kontakten med et annet menneske.  

Men tilbake til rapport. All behandling burde selvfølgelig være basert på tillit, at vi har tillit til at den som behandler oss vil oss vel og har nødvendig kompetanse for å hjelpe oss. For å gjøre hypnose er det dessuten nødvendig å være i stand til å skape en viss fascinasjon. Det er dette som gjør at vi velger å leve oss følelsesmessig inn i behandlingssituasjonen og det er med dette som grunnlag at vi utøver hypnoterapi. Det er litt som å engasjere seg følelsesmessig i en god film eller ikke.

Når alt dette er sagt er det også klart at enkelte har mer tillit til sine omgivelser og lar seg lettere engasjere enn andre, på samme måte som enkelte inngir mer tillit ovenfor sine omgivelser og  fremstår som mer engasjerende enn andre. 

Så, hvis vi ønsker å ble behandlet med hypnoterapi av noen, men er usikre på om vi er hypnotiserbare, bør vi heller stille oss følgende spørsmål:

  • Virker det som om vedkommende vil meg vel?
  • Virker det som om vedkommende har nødvendig kompetanse?
  • Er det noe fascinerende ved det vedkommende gjør eller er?

Hvis vi svarer "ja" på disse spørsmålene er det meget gode sjanser for å få en positiv opplevelse av hypnoterapi.

 

 

Mange av våre frustrasjoner vil bli mer håndterlige når vi bedrer kommunikasjonen mellom kropp og sinn.

Vi sier at vi består av kropp og sinn. Noen har også med sjel. Våre frustrasjoner oppleves gjerne enten i kroppen eller sinnet. Vi kan for eksempel bli frustrert hvis vi ikke får sove fordi vi tenker på alt mulig. Eller vi kan ha problemer med å yte optimalt fordi vi har mageproblemer.

I tillegg kan vi bli frustrert fordi vi opplever problemer med kroppen, eller kroppen kan bli påvirket av mentalt stress. Slikt stress kan forverre tilstanden. Når vi bedrer kommunikasjonen og samspillet mellom kropp og sinn vil vi isteden redusere denne frustrasjonen. Dette vil også legge til rette for å bedre de opprinnelige plagene.

For å bedre kommunikasjonen mellom kropp og sinn må vi både forstå og oppleve at det skjer. Hypnose er meget egnet til det. På mange måter kan man si at all effektiv hypnoterapi består av å bedre kommunikasjonen mellom kropp og sinn. Som en begynnelse bruker vi hypnose ved å fokusere på avslapning. Vi bruker sinnet til å slappe av i kroppen.

For å begynne, kan vi ganske enkelt bestemme oss for å legge bort det vi holder på med akkurat nå og sitte stille. Deretter kan vi fokusere på forskjellige deler av kroppen og fordype vår avslapning på forskjellige måter, enten ved egen hjelp eller ved veiledning. Vi kan fiksere denne avslapningen ytterligere ved å for eksempel tenke oss at vi ikke kan åpne øynene uten å anstrenge de små musklene over øyelokkene, og så oppleve at det faktisk er slik når vi "prøver" å åpne øynene.  

Når kroppen er avslappet kan vi fokusere på å slappe av i sinnet. Det letteste er riktignok å bli veiledet, da gjerne ved at man foreslås å påbegynne en automatisk mental prosess som har en viss kostnad, for deretter å foreslås å gi slipp på den. Det kan for eksempel være så enkelt som å be pasienten om å telle fra et hundre og nedover på hver utpust mens hun ser tallene foran seg og så slutte å telle når hun syns hun ikke ser tallene lenger. For å gjøre det selv kan man ganske enkelt legge merke til noen av tankemønstrene man har, og så sette til side de tingene det ikke er nødvendig å tenke på akkurat nå. Og det er jo som regel det meste.

Vi har nå brukt sinnet til å slappe av i kroppen og sinnet. For å oppleve kroppens påvirkning på sinnet kan vi nå si til oss selv "Du er fullstendig avslappet, du føler deg vel i hele kroppen". Når vi sier dette, i en slik avslappet tilstand, og dette faktisk er sant, så vil vi være så sensitive at vi vil greie å legge merke til en kroppslig bekreftelse. Det er ikke noe vi bare sier, det er faktisk en sannhet som vi opplever. Og kroppen forteller oss det.

For å utdype kommunikasjonen mellom kropp og sinn kan vi øve oss til å gjøre ideomotoriske bevegelser. Ideomotoriske bevegelse er ikke annet enn å oppleve at vi beveger en kroppsdel ved hjelp av en ide, heller enn at vi styrer den direkte. Den enkleste måten å gjøre dette på er å la armen heve seg oppover mens vi tenker på noe annet. Ideen her er at energien i det vi tenker på overføres til en armbevegelse. Dette er enklest å gjøre med veiledning.

I hypnoterapeutisk behandling integreres gjerne disse tingene med metoder som er rettet mot å hjelpe pasienten til å oppnå det hun ønsker.

 

Det kan noen ganger være mer hensiktsmessig å gjøre et indre arbeid i vårt følelsesliv enn å bare anvende en metode for hva som er lurt å gjøre eller ikke. Hypnose er egnet for dette.

Det er lett å både gi og få råd om hva vi bør gjøre i den ene eller andre situasjonen, både privat og profesjonelt. Og mange råd er gode og vil fungere på flere områder. Menneskeheten har jo faktisk en god del erfaring om årsak og virkning.

Så vi kan anvende forskjellige metoder i forskjellige situasjoner og det kan være til nytte for oss selv og andre. Allikevel kan det å anvende en spesifikk metode gi en følelse av at vi samtidig begrenser vårt virkeområde, ved at vi kanskje faktisk blir mer ukomfortable på områder der metoden ikke fungerer eller vi ikke har noen metode.

Årsaken til at dette skjer er at når vi bruker en slik metode så bruker vi vår kognitive evne til å styre vårt adferdsmønster. Dette produserer selvfølgelig også en endring i følelseslivet (bare trekk opp munnvikene og kjenn etter), men det kan allikevel oppleves som en ytre påvirkning av vårt indre. Det kan være vi ønsker å oppleve en dypere indre ro og balanse, som ikke etableres ut i fra noe vi gjør eller ikke. Det kan da være mer hensiktsmessig å gjøre et dypere følelsesmessig arbeid, som ikke er så relatert til spesifikke situasjoner, men isteden fokuserer på vår iboende evne til å skape nye følelser i oss selv, som å ganske enkelt kjenne på indre ro og avslapning her og nå.

Hypnose er på mange måter å bruke vår egen evne til å skape ny følelsesmessig innsikt for å håndtere nye og gamle situasjoner på en mer intuitiv måte. Det begynner i oss selv, i vårt eget indre, ikke som en metode vi bare anvender når vi oppfatter å havne i den ene eller andre situasjonen.

Det kan være en brukbar løsning å se på hypnose som et sekulært alternativ til åndelig praksis. 

Opp i igjennom tidene har det blitt etablert mange forskjellige systemer for å sikre et godt liv. Det kan være en god ide å se til disse som en erfaringskilde og inspirasjon for å få en ide om hva som kan virke og  ikke virke for oss. Samtidig må vi ofte forplikte oss til systemet hvis vi skal ha utbytte av det. Det er selvfølgelig en bra ting å ha positiv tilhørighet, men det vil som regel ha en kostnad i form av et stresselement.

For noen år siden deltok jeg på en gudstjeneste i en karismatisk menighet. Jeg ble ganske imponert hvordan presten veiledet forsamlingen inn i transe. Og litt redd. Særlig fordi jeg ikke oppfattet at det ble gitt noen forklaring for hva som ble gjort. Denne frykten ville kanskje ikke oppstå hos en person som er sikker på at denne veiledningen skjedde gjennom høyere makter man har full tillit til.

Men det er som kjent ikke lurt å kaste sten i glasshus. Hypnose hadde jo tidligere et frynsete rykte. Først som en form for viljekontroll. Senere som en leverandør av teit underholdning.  Men la meg kaste et par til allikevel.

Det går selvfølgelig an å kaste hele åndeligheten på båten og ikke bry seg med det i det hele tatt. Problemet er at vi ender da ofte opp med å bli svært materialistiske, og da får vi som kjent aldri nok og finner ingen tilfredsstillelse.

Eller det går an å finne noe mer fornuftig, noe som passer bedre inn i en mer nøktern og vitenskapelig virkelighetsforståelse. Men trebenken kan fort bli hard og litt kjedelig, for å si det sånn. Dessuten er det alltid noe "greier" som kommer med på kjøpet, enten vi vil det eller ikke. Der det er mennesker er det ofte også utfordringer.

La oss si at det vi i utgangspunktet ønsket var å like oss selv for den vi er, og også gi andre muligheten til dette. Da må vi finne nærmere ut hvem vi er. Vi kan selvfølgelig oppnå en hel masse bragder, ikke noe feil med det. Men når bragden er utført og applausen stilner virker det ofte som vi er den samme allikevel.

La oss si at sekulær åndelig praksis er å finne mer ut om oss selv. Hypnose kan hjelpe oss til en slik indre opplevelse, nettopp fordi hypnosetilstanden er en avgrenset oppmerksomhet. Når vi fokuserer innover kommer vi i nærmere kontakt med våre egentlige behov. Da får vi en større forutsetning for å foreta gode valg og vi vil være mer motivert for å gjennomføre dem.

Hypnose er derfor unikt i å tilby en metode for indre oppdagelse, som kan brukes i kombinasjon med alle mulige andre metoder. Når man forstår hypnosetilstanden ville man også gjenkjenne teknikker og bruk av endrede sinnstilstander i andre systemer.

Så kan man kanskje spørre om hypnose til gjøre alt mye lettere. Sannsynligvis ikke. Vi må allikevel være villige gjøre arbeidet som vil skape de resultatene vi ønsker.

I hypnosetilstanden lærer vi også om meditasjonstilstanden, og kan bruke fordypning som en vei for å komme inn i den. Det er viktig å huske på å legge bort klokka og alltid fokusere på velbehag og avslapning.

I dagens samfunn er vi klar over fordelene med meditasjon og oppmerksomhetstrening, både for å slappe av og være i flytsonen. Det fører til mindre stresshormoner, som gagner alle kroppens funksjoner. Riktig meditasjon er også avslappende for sinnet.

Enkelte som forsøker å meditere uten å ha lært det ordentlig, eller kanskje bare har hørt noen enkle instruksjoner uten å ha fått erfaring med selve meditasjonstilstanden, opplever ofte meditasjon som en utfordring. Det blir da vanskelig å sette seg ned og ikke gjøre noen ting og bare vente på at klokken skal gå de bestemte antall minuttene. Selv om dette gir en viss fysisk avslapning, så fører det også ofte til et mentalt stress og sitte der og vente. Så legg bort klokken allerede nå. Meditasjon er ikke en straffeutmåling av selvpining i intetheten.

Siden hypnosetilstanden er svært lik meditasjonstilstanden, lærer jeg ofte klienter å meditere gjennom hypnose. Hypnose er en oppmerksom sinnstilstand med avgrenset fokus. Dette gjøres ganske enkelt ved å knytte meditasjonstilstanden til  fordypningsprosessen i hypnosen. På denne måten vet man hvor man skal og hvordan man skal komme dit. Denne fordypningsprosessen fokuserer også på velbehag og avslapning.

En standard måte å veilede noen inn i hypnosetilstanden er å bruke Elman-induksjon med fordypning. Elman-induksjonen er en meget enkel, selvkorrigerende metode for å gå inn i hypnose. En fordypning jeg ofte bruker er ganske enkelt å veilede klienten til å gå ned en trapp med 10 trinn. Når hun er helt ned sier jeg "Du er fullstendig avslappet, du føler deg så vel du kan  i hele kroppen her og nå". Jeg gjør da klienten oppmerksom på at dette er en meditasjonstilstand som hun kan gå inn i senere ved egen hjelp.

Det er denne fordypning som jeg foreslår at klienten bruker for å gå inn i meditasjon. Ofte tar jeg klienten ut av hypnose og lar henne gå tilbake selv ved å forestille seg å gå ned den trappen. Trappen er blir veien inn i meditasjonstilstanden. Når man vet hvor man skal og hvordan man skal komme dit, så blir det hele meget enklere.

Det er verdt å gjenta at meditasjonen må være avslappet og behagelig. Før vi oppnår dette kan det godt være at vi må være villige til å gå igjennom et lag av stress og bekymring i sinnet på vei ned, for å så gi slipp på det. Antall minutter vi mediterer er fullstendig irrelevant. Det hender man hører mennesker skryte av at de mediterer så så mye. De er forvirret med hensyn til meditasjon. Det er sant at man i meditasjon kan oppnå visse indre opplevelser, men disse er ikke særlig viktige i seg selv, så vi behøver ikke å tenke særlig på dem.

Til slutt, den evindelige dørstokkmila gjelder også for meditasjon. Hvis vi skal meditere er vi nødt til å slutte å gjøre akkurat det vi holder på med og seg oss ned med oss selv her og nå. Det er akkurat så enkelt, og så vanskelig. Husk å alltid avslutte meditasjonen mens den er behagelig, ellers blir det bare vanskeligere å tre over dørstokkmila neste gang.

Jeg har ikke tenkt å diskutere sosiale rettigheter eller likelønn eller kvinnesak for den saks skyld. Jeg har heller ikke tenkt til å si noe om at mange kvinner er meget dyktige i arbeidslivet. Jeg ønsker bare å si litt av noe jeg selv har lyst til å si om kvinner.

Først vil jeg gjerne peke på noe som kvinner ofte ønsker mer enn menn. De ønsker ganske enkelt å være ønsket. At noen vil ha dem. De ønsker ikke en "snill" person som aldri tar noe initiativ eller som bare håper han får det han vil hvis han bare er snill nok. De ønsker noen som tar initiativ til å ta dem med på og dele opplevelser. De ønsker noen som vil ha dem slik at de kjenner at det er sant. De ønsker å bli sett på og bli tatt på og bli snakket til og tenkt på. Det handler om å skape og dele sanseopplevelser.

Hypnoterapi handler selvfølgelig ikke om å skape sanseopplevelser i denne forstand. Men det handler om å bli sett. Det handler om bli snakket med og det handler om å være i følelsesmessig kontakt. Det er kanskje derfor kvinner ofte er flinkere til å gjøre dypere følelsesarbeid enn menn. Det er en kjent sak at kvinner legger merke til forandringer, som for eksempel at man har klipt seg eller om det er noe på innsiden. De er rett og slett mer observante og skaper større indre opplevelser av sine observasjoner.

Og så er de mødre. Uten mødre ville vi hatt liten sjans til å greie oss i verden. Det hender jeg treffer mennesker som har hatt mødre som dessverre ikke har fungert godt nok. Det setter sine spor.  Det hender også at jeg snakker med mødre som syns de selv har sviktet. De tar det alle svært tungt, selv om de kanskje ikke har sviktet så mye som de tenker.

Selv har jeg fått god hjelp fra mange kvinner, fra min mor, fra en matematikklærer på ungdomsskolen, fra en rektor på videregående skole, fra min nåværende kjæreste, fra en dame i London som jeg bruker for å følge opp mitt terapiarbeide og sikkert mange fler også.

Ettersom vi blir eldre blir vi ofte mer opptatt av å gi positive ting tilbake til andre. I dag har jeg møtt et par slike mennesker. Den ene med et ønske om å lage et seminar for å gi andre mulighet til å møte kjente personer innenfor sitt fagfelt . Den andre personen ønsket å hjelpe meg på mitt.

Siden det virker å være slik, at vi ønsker å gi til andre etterhvert som vi blir eldre, kan det sikkert være lurt å begynne litt før vi blir så altfor gamle. Det jo ingen garanti for at vi vil være klare i hodet og ha ressurser når den tid kommer. Jeg anbefaler å begynne nå, mens vi enda er ved våre fulle fem og er i full vigør. Det er jo ikke nødvendig å gi bort alt vi har eller bruke all tid på å hjelpe andre. Men det kan være lurt å lage en start på noe som vil bli et naturlig ønske ettersom vi blir eldre.

Det gjelder å finne en balanse mellom å hjelpe oss selv, hjelpe andre og sette pris på livets gleder. Vi kan gjøre litt forskjellig for å finne den balansen.

Jeg vil gjerne først si at jeg kan ikke måle andres lykke. Det må vi alle gjøre selv. Allikevel tillater jeg meg å få inntrykk av noen lykkes mer enn andre og jeg ønsker å fortelle om det. Med å lykkes mener jeg her å oppnå det vi måtte ønske.

Det er selvfølgelig mange egenskaper og variable som bestemmer om en person vil "lykkes", men her har jeg tenkt å si noe forenklede karaktertyper:

akt5_smallHedonisten: En som søker å få umiddelbar tilfredsstillelse i det meste av livets situasjoner. Når han føler ubehag går han ut av situasjonen.

 

DSC_0624Planleggeren: En som planlegger livet sitt metodisk, tøys og moro settes til side fordi det understøtter ikke planen. Han ønsker ganske enkelt å oppnå det han ønsker.

 

The Eternal Flame of Peace

Hjelperen: Har funnet ut at "det å gi er å få". Han tenker lite på egne behov, stiller alltid opp for andre og liker seg selv best når han hjelper noen. Et typisk eksempel er den idealistiske helsearbeideren.

Vi kan selvfølgelig kjenne oss litt igjen i alle, men enkelte vil ha mer tyngde i en karaktertype enn de andre.

Det kan virke som som Planleggeren gjør det best. Han tenker langsiktig og bruker ressursene sine nøysomt, med tanke på å oppnå sitt mål. Han er i stand til å se sin egen framgang og til å benytte seg av muligheter som åpner seg for han. Han kan ha vanskeligheter med å moro seg og forstå at vi kan ikke bare jobbe, vi må ha det gøy også.

Hedonisten er minst skikket til å oppnå det han ønsker, kanskje mest fordi han hele tiden søker dit det behager han. Hvis noe ikke behager han blir han unnvikende og går en annen vei. Han kan på mange måter få sett mye, for han tillater seg nye opplevelser, men mangler en evne til å stå i motgang med mindre han er nødt til det, men derfor blir han også et offer fordi han er nødt til det.

Hjelperen virker å have sånn midt i mellom. Hjelperen søker til personer han kan hjelpe.  Å hjelpe gir oss fri fra oss selv og det er klart at det å hjelpe andre gir mening. Å hjelpe gir også en viss maktfølelse fordi man er i kontakt med personer som er svakere enn en selv. Men ofte kan hjelperen glemme at han også trenger hjelp. Han kan bli så vant til å hjelpe at han ikke ser at han selv trenger hjelp, eller at han ikke har tid eller at det å hjelpe seg selv ikke lenger gir mening.

Så kanskje vi kan forsøke å kombinere disse rollene. Vi behøver ikke å lage en fast kombinasjon, det kan fungere like greit å gå litt ut og inn av dem. Når vi gjør det er det lettere å få perspektiv enn når vi søker å etablere en ideell, men utopisk, sammensetning.

Det ender på mange måter opp i å være oppmerksomme på hva vi holder på med og være villige til å endre våre innstillinger og holdninger. Vi kan kjenne på kjødets lyst, vi kan legge planer, vi kan aktivere vårt altruistiske hjerte.

Psykomotorisk arbeid er nyttig for å representere og styre indre prosesser for å søke løsning på utfordringer.

Vi kan tenke alle mulige tanker. Det finnes et utall av forskjellige følelser og sinnsstemninger. Når vi søker en forandring til det bedre, så tror vi gjerne ikke at vi har oppnådd det før vi får se det.

De fleste av våre kroppsfunksjoner styres av ubevisste prosesser. Vår bevissthet er egentlig ganske så begrenset, selv om den av og til føles meget aktiv. Vi kan tenke på det ene eller eller det andre, men vi tenker jo ikke på hvordan vi skal styre prosessene i kroppen vår.

Bare å tenke en tanke er ikke forandring. For at noe skal oppleves som en forandring må det synke ned i oss. Vi må få en følelse av at det har blitt en del av oss. En følelse av at det har skjedd en forandring.

Det er derfor ofte hensiktsmessig å gjøre psykomotorisk arbeid. Dette er arbeid hvor vi midlertidig overlater styringen av en finger eller en arm til mer ubevisste prosesser. Fullførelsen av en slik bevegelse vil da også samsvare med fullførelsen av noe i dypet av oss selv. Noe som innebærer en forandring.

Akkurat det å la vårt ubevisste påvirke bevegelser som vi vanligvis forbinder med bevisste bevegelser kan være litt uvant i starten. Det kan hjelpe å kjenne på lettheten i bevegelsen og hvordan det motiverer til mer bevegelse. Det kan også hjelpe og tenke på at vi også til en stor grad beveger lemmene våre ubevisst, for eksempel når vi går eller gjør andre komplekse bevegelser, som for eksempel å spille et instrument.

Et eksempel på en slik bevegelse kan for eksempel være å gjøre følgende, som vanlig  ved å først gå inn i transe.

Først tenker vi på noe vi ønsker å forbedre og vi tenker at vår høyre arm hever seg mens dette blir klarere og klarere for oss. Når den høyre armen peker rett fram i luften er det klart hva vi ønsker å gjøre noe med.

Deretter kan vi tenke at vår venstre arm hever seg mens vi avslappet tenker på ressurser vi har for å løse vår utfordring. Vi behøver ikke finne en løsning for at armen skal heve seg, det holder med å erkjenne at vi har ressurser til å løse utfordringer, slik vi har løst utfordringer før.

Når både den venstre og den høre armen peker framover, kan vi la vårt ønske om å anvende våre ressurser til å løse vår utfordring vise seg ved at vår venstre og høyre arm trekkes mot hverandre. Vi ganske enkelt ønsker å bruke våre ressurser til å løse våre utfordringer og lar dette vise seg ved at høyre og venstre arm trekkes mot hverandre. Vi tenker oss at når de treffes, så har vi en indre forståelse av hvordan vi skal gjøre det, uten at vi kanskje akkurat nå vet måten det vil bli gjort på.